I likhet med humanister ellers har mange forfattere en angst for teknologi. Denne
redselen, ofte iblandet mistro, er et paradoks siden nyvinningene innen de elektroniske
mediene representerer en av de største inspirasjonskildene for en person som arbeider med
språk og fortellekunst i dag - og jeg tenker ikke da på trivielle påstander som at en
PC kan være et rasjonelt hjelpemiddel i skriveprosessen.
Man skal selvfølgelig være like skeptisk til informasjonsteknologien som til alt annet,
ikke minst til hysteriet som hersker akkurat nå. Det nettet som av noen kalles Infobahn,
fremtidens motorveier og slike ting, blir av andre betegnet som et avløpssystem, fullt av
søppel. Informasjon er ikke noe verdifullt i seg selv. Et vell av informasjon betyr ikke
at vi forstår. Kritikere har sagt at utviklingen innen databransjen kan minne om
overdrivelsene i forbindelse med digitaluret: Til slutt hadde vi så mange funksjoner at
vi ikke så hvor mye klokken var.
Skillet mellom data og kunnskap, og mellom kunnskap og forståelse, består fremdeles.
Veksten i viten kan godt skape en ny form for uvitenhet. Og så videre. Men fra en slik
obligatorisk kritisk bevissthet er veien lang til maskinstorming - en strategi altfor
mange humanister har en forkjærlighet for.
IT-samfunnet
Det har alltid hersket uenighet om hvorvidt en forfatter skal delta i den offentlige
samtalen. Men for en forfatter som ønsker å gi sitt besyv med, vil det opplagt styrke
hans eller hennes muligheter om han eller hun knytter seg til det nettverket av
datamaskiner som er i ferd med å bli koblet sammen rundt om på kloden, om man altså
deltar i det som kalles CMC (computer-mediated communications).
De mest ivrige og optimistiske hevder at det bare finnes én historisk parallell til den
epoken vi lever i nå: Den tiden man oppdaget ilden. Det er kanskje mer nærliggende å
hente sammenligninger fra forrige århundre. Omstillingen til å kommunisere digitalt kan
minne om overgangen til elektrisitet. Jeg tenker også på hvordan jernbanen den gang ble
et symbol på fremskritt og nye tider. De skinnene som ble anlagt, innebar en revolusjon
av infrastrukturen. Det er til og med mulig å se en parallell mellom datidens diskusjon
av bredden på sporene og dagens uenighet om båndbredde. (Begreper som ISDN, ADSL,
fiberoptikk, super- og høyhastighetsnett, kabelnett, trådløs forbindelse via satellitt
svirrer i luften.)
At informasjonsteknologien holder på å forandre mye av samfunnsstrukturen, tør være
hevet over tvil. CMC betyr en mulighet til å spesialisere og til å organisere arbeidet
på en ny måte. Man snakker om et desentralisert, anti-urbant arbeid, om «teleworking».
Selv en minister kan i dag ha kontor utenfor hovedstaden (jfr. både Sverige og Danmark).
I tillegg til at arbeidsliv og fritidsliv ikke lenger behøver å bli organisert så
stramt, er heller ikke IT-samfunnet så pyramidisk oppbygd som industrisamfunnet.
Historien har ikke lenger en materiell, men en symbolsk basis, påstår enkelte, med et
spark til marxistiske postulater. Overalt skjer en «digitalisering»; ting vi før har
betraktet som analoge og solide, blir plutselig digitalisert og holder tilsynelatende på
å forsvinne i et såkalt cyberspace. Brått er informasjon blitt det sentrale
verdiskapende fundamentet. Man «produserer» bits og elektroner; tegn. En gruppe har alt
begynt å kalle seg for «symbolanalytikere». Selv om det manuelle arbeidet ikke
forsvinner (det vil alltid, et sted, være et «filleproletariat»), blir det redusert.
Det er særlig fremveksten av Internett som har satt fart i disse omvurderingene.
Internett, hvor også World Wide Web finnes, har utviklet seg fra det militært orienterte
ARPANET, via virtuelle fellesskap eller oppslagstavler, BBS'er (Bulletin Board Systems),
og det vil ganske sikkert, og før vi får sukk for oss, forvandle seg til noe helt annet,
som antakelig også vil få et annet navn. En mulighet er at datamaskinen vil bli
integrert i digital-TV og utgjøre et nytt superhurtig medium når (hvis) underholdnings-
og informasjonsbransjen slår seg sammen. Utviklingen på Internett går så fort at to
år tilbake svarer til oldtiden og i fjor til middelalderen, har noen spøkefullt sagt.
Personlig er jeg bare sikker på at fremtidens CMC ikke vil bli slik vi tror eller spår.
De mest visjonære snakker uansett om at vi er på vei fra en verden som bygger på
kollektiv hukommelse til en verden basert på kollektiv intelligens, at vi aldri før har
hatt denne sjansen til å binde intelligens sammen. Ikke bare det: denne nye, felles
intelligensen er til og med navigerbar. Dermed kan Internettet også tilfredsstille et av
menneskets sterkeste behov - behovet for å kommunisere. Her kan hvem som helst stille sin
egen hjemmeside til skue, hvor man kan gjøre rede for sine synspunkter, samtidig som man
knytter seg til andre, utvalgte sider. Jeg kan så å si skape mitt eget torg, hvor jeg
også falbyr mine meninger, ikke helt ulikt det fenomenet i London som kalles Speaker's
Corner. I tillegg kan jeg delta i såkalte «newsgroups» på Usenet, eller i
samtalegrupper, IRC (Internet Relay Chat). De to siste fenomenene er blitt sammenlignet
med en stor kafé med tusenvis av rom. Selv om datamaskinen ikke kan erstatte den nære
kontakt med andre mennesker, kan den for noen være en mulighet til å bryte ut av
isolasjonen.
Hvis det er sant som enkelte sier, at «informasjon er makt», vil spørsmålene rundt den
nye digitale infrastrukturen også medføre en debatt om demokratiet. Og som et argument
for hvordan CMC kan styrke demokratiet, pleier man å sitere en av nettets store deviser:
Informasjon vil være fri. («Information wants to be free.» Også i betydningen gratis.)
All slags informasjon skal få kunne flyte uhindret fra menneske til menneske - utenfor
totalitære regimers kontroll, utenfor mediemonopolers meningssensur, utenfor
profittmakeres økonomiske barrierer. Nettkulturen kjennetegnes av en sterk demokratisk
ånd, en sterk samarbeidsvilje, en sterk entusiasme, og ikke så rent lite idealisme. Man
skimter visse anarkistiske tendenser og en påtakelig motvilje mot alle diktatoriske
kontrollforsøk. «La de tusen chips blomstre.» Disse holdningene kan forklares ved at
så mange av computerteknologiens grunnleggere var gamle hippier. I en viss epoke var det
de PC-revolusjonære som var den amerikanske motkulturen. De brakte Timothy Learys
slagord et skritt videre: «Tune in, turn on, drop out» ble erstattet av «boot up,
download, connect». (Leary mener for øvrig eksperimentene med drugs danner noe av
grunnlaget for data-pionertidens visjoner.)
Sett fra én vinkel utgjør virkelig den computerbaserte kommunikasjonen en mulighet for
demokratiet. På Internett har det vokst fram nye soner for «offentlighet», hvor
deltakerne kan kommunisere med hverandre interaktivt. Internett innebærer blant annet
anledningen til praktisk solidaritet. Du kan mobilisere over nettet. Skaffe støtte.
Sammenkalle folk fra hele verden til et møte. Man kan bruke nettet for å avsløre løgn,
man kan legge ut «hemmelige» tekster (slik man har gjort med Scientolog-kirkens
skrifter). Også i de politiske konfliktene får CMC en stadig viktigere rolle - ofte kan
man spre nyheter raskere og lettere via Usenet eller Internett enn via en TV-kanal som
CNN. Har du en computer, kan du følge med på nettadressene til f.eks. «Free Burma» og
«East Timor Action Network». Både under studentopprøret i Kina og Golf-krigen kom
viktige opplysninger fram ved hjelp av CMC. Også opprørsgrupper i Mexico har benyttet
seg av Internett. Men som en kritisk røst har sagt: Det er viktig å ha klart for seg at
selve opprøret ikke foregår på Internett.
Medaljens bakside
Det er en gammel lærdom: Hver gang man oppfinner en teknikk, oppfinner man også en
ulykke. Howard Rheingold skriver i boken The Virtual Community (1993) om de nye
mediers to ytterligheter: muligheten for å gjøre CMC til et «elektronisk torg» og
faren for at CMC skal kunne brukes som et Panoptikon, et fengsel bygd slik at man er
fullstendig overvåket uten muligheten til å kunne oppdage det selv.
At datamaskiner utgjør en sårbar infrastruktur, har hackere lenge demonstrert. Det
finnes tilsynelatende ikke det system som er innbruddssikkert. Verden venter på den dagen
en vandal forårsaker en stor ulykke, ved at f.eks. flykontrollen blir satt ut av spill.
Vi fikk også bevist farene til fulle, på en annen måte, da aksjemarkedet brøt sammen i
oktober 1987. Mye av skylden ble tilskrevet en software som het «Program tradings» og
som oppfordret meglerfirmaer til å selge når indeksen falt med et visst antall poeng.
Nye oppfinnelser får oss ofte til å stoppe opp og besinne oss på det gamle. Samtidig
blir vi tvunget til å svare på spørsmål om ting vi før har tatt som en selvfølge.
Hva er egentlig informasjon? Finnes det onde informasjoner?
Et av problemene med Internett skriver seg fra det nevnte kravet om frihet: lovløshet.
Pirater av alle slag kan boltre seg. Den hyppig påviste barnepornografien er et av
utslagene. Om jeg vil, kan jeg finne tips om narkotiske stoffer og bombeoppskrifter.
Internett får skylden for at f.eks. de ny-nazistiske bevegelsene i USA er i fremgang.
I kjølvannet av frihetsprinsippet oppstår også vanskeligheten med opphavsretten.
Internett er en gigantisk, høyeffektiv kopieringsmaskin. Hvem har opphavsretten til en
tekst (et bilde, lyd) når den er transformert til 0'er og 1'ere. (Noen mener at hele
copyright-begrepet bør avgå ved døden, at det ikke er anvendelig i den
post-gutenbergske æra.) Og kan jeg nekte noen å opprette en «link» til min hjemmeside?
Hvem eier altså en lenke? Eller hva med de digitale fotspor, dette at vi er i ferd med å
miste kontrollen over våre egne personlige data. Det arbeides for fullt med spørsmål om
lover angående kryptering (nøkler til kodede meddelelser) og digitale signaturer
(identifikasjon av bruker).
Mye av skepsisen mot IT-samfunnet bunner i en gjenkjennelig sivilisasjonskritikk. Mange
frykter en kafkask verden, en stigende følelse av å stå overfor et abstrakt
maktapparat. På Internett er vi ikke verdensborgere, sier kritikerne, vi er turister i en
verden vi ikke har riktig tilgang til, hvor brysomme deler bare kan «klikkes» bort. Det
hevdes at datamaskinen og deltagelsen i nettverkkulturen isolerer mennesket. Mennesket
blir lukket ute fra sine omgivelser, det sosiale liv. I sin bok refererer Howard Rheingold
kritikken fra «den hyper-realistiske skole» som mener CMC kommer til å bli nok en kanal
for «disinfotainment». De frykter at sunt demokrati - og alt annet som en gang ble
opplevd som autentisk, fra natur til menneskelige relasjoner - vil bli erstattet av en
simulert, kommersiell versjon. Informasjonsteknologien har allerede forandret
virkeligheten, påstår de - skapt en illusjonsvev som folk nå forveksler med verden.
Skjermene er vinduer inn mot «virkeligheten», mens virkeligheten rundt oss oppleves som
kunstig. På den andre siden: Hvis fremtiden innebærer en overbefolket klode, med
økologisk krise, vil det muligens være et behov for en eller annen utfrielse, et
alternativ: Kanskje cyberspace er noe slikt, en slags flukt. Timothy Leary mener at EDB og
cyberspace har erstattet LSD som bevissthetsutvidende stoff. Man leker med sin hjerne og
konstruerer selv sine hallusinasjoner. (Jfr. uttrykket «å leve på nettet».)
Særlig Hakim Bey, en amerikansk samtidsanalytiker, har levert en krass kritikk av «det
abstrakte» ved IT-samfunnet, av en virkelighet som blir mer og mer ukroppslig og eterisk.
Bey minner om at vi ikke kan spise informasjon. På samme måte som penger er ikke
informasjon tingen selv. Noen må fremdeles dyrke poteter og lage sko. Og selv om disse
«industriene» kan bli mekanisert, styrt av digitale roboter, må noen fremdeles spise
poteter og gå med sko. Kroppen er fortsatt basis for rikdom. Ideen om informasjon som
rikdom er for Hakim Bey en spektakulær villfarelse.
Andre igjen roper et globalt varsko: De mener vi vil få et nytt klassesamfunn der
kløften går mellom dem som har og dem som ikke har tilgang til nettets alle tjenester.
1000 innbyggere i USA (1996) har 265 computere å dele på, mens 1000 i Kenya sammenlagt
eier 2. Sagt annerledes: Kløften mellom de rike og de fattige land vil bare øke.
Dempet forventning
Det råder opplagt illusjoner, nær sagt utopiske forestillinger, om CMC. På den
andre siden finnes det nok av dem som forsøker å dempe forventningene. En «tung»
stemme som Noam Chomsky sier at Internett så langt bare har vært en lekeplass. Andre
forsvarer nettet med å si at vi fremdeles har mer hardware enn software. Vi har skapt en
ny verden, men vi har ennå ikke fylt den med innhold.
Styrken til enkelte ideer, som Babbages maskin, er at de aldri blir virkeliggjort. Dermed
bevarer de sin initierende og fantasieggende funksjon. Ideen om et verdensomspennende
computernettverk er derimot blitt en realitet, og noen peker på at de opprinnelige
fruktbare vyene er i ferd med å bli erstattet av en ikke fullt så spennende virkelighet.
Det er nok riktig. Internett var i starten et futuristisk, visjonært og nytt medium, men
står nå i fare for å bli oppslukt av alminnelig småborgerlighet - for ikke å snakke
om trusselen fra en nasjonal sensur. Det går i retning av mer og mer landevei, mindre og
mindre cyberspace (iallfall slik vi møter det i William Gibsons univers, hvor cyberspace
er et ukjent og farlig sted, med krinkelkroker og skjeve gulv, et sted man kan utforske
med den risiko å bli borte). Nettet er rett og slett i ferd med å bli kapitalisert, en
global markedsplass. «Internet goes business.» Begrepet «tjeneste» erstatter begrepet
«hjemmeside».
Det er grunn til å minne om at mange, også intellektuelle, i 50-årene så på
fjernsynet som en av de største pedagogiske muligheter i historien. Vi vet hvordan det
har gått med de forventningene. Tar vi lærdom av historien, er det ingenting som tyder
på at ikke også de elektroniske medier vil ende på samme måte - at vi også her vil se
en overgang fra bruk til misbruk. På samme måte som fjernsynet i dag flommer over av
intetsigende dusinvare-programmer, trues Internett av en «overload», en meningsløs
tegnflom. Det er lett å overvurdere. Menneskets behov for å «kommunisere» er tross alt
ikke endeløst.
De mest pessimistiske ser for seg hvordan cyberspace vil utvikle sin egen økologi hvor
borttrengte grupperinger, folk som ivaretar Internettets opprinnelige ideer, kan overleve
i nisjer inne i de store selskapenes og statsmaktenes nettverk.
II
Selv om det foregående rommer temaer - til dels nye og viktige sfærer og
innholdselementer - som kan brukes i fiksjoner, ligger den digitale teknologiens
utfordring for en skjønnlitterær forfatter først og fremst på det idé- og formmessige
planet, altså på et mer grunnleggende plan. Man trenger ikke være marxist for å spå
at den digitale teknologien, selv om den ennå befinner seg på steinalderstadiet, vil
komme til å skape nye idémessige overbygninger. Og når tenkemåten skifter, forandres
også språket og skrivemåten. Eller for å parafrasere Marshall McLuhan, som er kommet
til heder og verdighet igjen: Når man endrer mediet, endrer man kulturen - og når
kulturen forandres, forandres også mennesket. (Mediekritikere som Neil Postman har lenge
argumentert for at TV har ødelagt vår offentlige diskusjon.) Sagt på en annen måte:
Innholdet følger formen.
Ikke overraskende er det helst IT-samfunnets kritikere som gjør oppmerksom på at
tenkemåten er i ferd med å forandre seg. Sven Birkerts hevder i The Gutenberg Elegies
(1994) at vi lever i et fundamentalt annet samfunn enn før. Vi baserer oss mye mindre på
hukommelsen. I Birkerts øyne virker dette inn på vårt mentale liv; han snakker om et
makroskopisk skifte og spør om vi muligens står foran en ny mutasjon av arten menneske.
Den viktigste tendensen er at det vertikale gradvis blir erstattet av det horisontale. Vi
ofrer dybde for større rekkevidde. Dagens grunnleggende bevegelse er assosierende, mens
den før var vertikal og kumulativ. «More may be less,» advarer Birkerts. I motsetning
til våre forfedre har vi muligheten for å skaffe oss all slags informasjon, men vi
skjønner snart ikke informasjonen selv.
Man peker også på at omgangen med «virtual reality», VR, kan få dype virkninger. VR
er en kunstig, tredimensjonal «virkelighet», skapt av grafisk datasimulering, et rom
hvis «materiale» består av tegnene 0 og 1. Om det er sant at vi sosialiseres via
samhandling med våre omgivelser, er det grunn til å frykte en verden uten reelle
aksjoner eller tilbakemeldinger. I VR får selv ikke voldelige valg og handlinger faktiske
konsekvenser. Dette må påvirke vår virkelighetsforståelse og våre moralske grenser.
Jeg skal ta for meg fire momenter ved de nye digitale medier som jeg mener er av betydning
for meg som forfatter: form, tema, fortelling og språk.
1. Form
Det er ved å være et nytt medium, ikke bare en ny maskin, computeren kan forandre
vår selvforståelse, våre tenkemønstre. Vi former våre verktøy, og deretter former
våre verktøy oss. Selv noe så enkelt som å skifte fra fjærpenn til stålpenn kan få
følger for tenkemåten - noe Søren Kierkegaard har reflektert over: «Der er Intet der i
den Grad fordærver Haanden og Hjertet som Staalpennen. Hvorledes vil vel et
Kjærlighedsbrev blive, der skal skrives med Staal.» (Fra Striden mellem den gamle og
den nye Sæbekielder (1838), en ikke fullført komedie.) Det lyder mistenkelig likt de
anklagene som rettes mot PC'en i dag.
Hvis det var mulig å dedusere ut én grunnform av informasjonsteknologien, en form som
kunne tenkes å påvirke vårt mentale liv, måtte det være «nettverket». Kanskje vil
ordet «nett» overta den rollen ordet «atom» har spilt så langt som en merkelapp på
det 20. århundret. Dette «budskapet» - for igjen å alludere til McLuhan - kommer
særlig til syne i Internettets World Wide Web (alt akronymet WWW, tre W'er vevd sammen,
røper ideen). I dette nettet, med forgreninger i alle retninger, er sentrum overalt; hver
del kan i prinsippet inneholde helheten.
Selve WWW (skapt av Tim Berners-Lee og Robert Cailliau i 1989) representerer i seg selv en
ny komposisjonsform, en ny måte å organisere tekster på, ved at det tar i bruk et
hypertekst-system. Og er det noe som skulle påvirke meg som forfatter - jeg holdt på å
si: enten jeg vil eller ikke - måtte det være dette.
Hypertekst, en ny måte å fortelle på
Det er Ted Nelson som har fått æren for å ha utviklet hypertekst (60-årene). I en
hypertekst møter vi tekster som i flere lag rommer henvisninger, kryssreferanser, til
andre tekster. (Vi snakker om hypermedier når også bilder, film og lyd er inkludert.)
Målet er å bygge opp dype hierarkier, skape assosiasjoner, få fram relasjoner mellom
begreper. (På et vis er hypertekst-fenomenet i slekt med tanker vi møter i termer som
«intertekstualitet» og «palimpsest».) En hypertekst består av individuelle blokker,
av noder eller lexia, og av elektroniske lenker eller pekere som forbinder disse. Lenkingen
representerer hypertekstens viktigste egenskap. Hyperteksten ligger der usynlig, som et
potensial, og de enkelte lexia fremkalles av leseren i en hvilken som helst rekkefølge
(man sier at teksten er «multisekvensiell»). Denne ikke-hierarkiske organiseringen av
teksten og de ulike måtene man kan «lese» den på, sporer til nye tanker om
årsaksforhold. Det aristoteliske plot-begrepet undergraves. I en litterær hypertekst
skjer det også noe med forholdet mellom forfatter og leser, på den måten at de to
rollene nærmer seg hverandre. Leseren, «reader», blir «wreader».
Om de fleste norske forfattere fremdeles sitter på gjerdet, har iallfall norske
akademikere gjort seg bemerket, deltatt, i den internasjonale debatten om hvordan de
elektroniske tekstene problematiserer vante retoriske og narratologiske perspektiver. I
denne sammenhengen vil jeg nevne Espen Aarseth og Gunnar Liestøl som har levert bidrag
både til en utmerket norsk antologi, Ture Schwebs (red.): Skjermtekster (1994), og
til en amerikansk antologi, George P. Landow (red.): Hyper/Text/Theory (1994). I
den siste boken diskuterer Aarseth ikke-lineære, eller multilineære, aspekter i
litterære og elektroniske tekster («... the main feature of hypertext is discontinuity -
the jump - the sudden displacement of the user's position in the text»). Liestøl skriver
om hypertekst på bakgrunn av Gérard Genettes narratologi og Ludwig Wittgensteins
bestrebelser på å unngå den lineære bokens begrensninger i sin fragmentariske Filosofiske
undersøkelser. (Landows egen bok Hypertext (1992) er en god innføring i
hypertekstens mange aspekter.)
Man har forsøkt å beskrive en hypertekst ved å si at den folder seg ut på samme måte
som en julekalender, bare at man kan fortsette med å åpne nye luker nær sagt i det
uendelige. Å lese en hypertekst er som å bevege seg rundt i en storby som er i konstant
forandring; hovedgater forbindes med sidegater, sidegater med smug osv., og det som var et
smug forrige gang du var der, kan plutselig ha blitt en hovedgate. Den erkjennelsen en
hypertekst gir, ligger like mye i veivalgene som i de individuelle tekstbitene.
Hyperteksten signaliserer en tro på at en «bottom-up» fortellemåte enn bedre enn en
«top-down». Computerforskere i dag streber ikke lenger så mye etter å programmere
intelligens inn i computerne; de venter seg heller at intelligens skal oppstå av de små
underprogrammenes interaksjon, og at den ko-evolusjonen som slik oppstår i
web-hierarkiet, vil være overlegen den gamle fantasi om top-down-kontroll. Man kan iaktta
en tilsvarende tilnærmingsmåte eller forvetning på mange forskningsområder, ikke minst
innen biologien og i spekulasjonene om å skape liv. En hypertekst regner altså med at en
helhetsforståelse skal oppstå i leserens hode, «bottom-up», ut fra samspillet mellom
småhistoriene.
2. Innhold
At forfattere får nye temaer å skrive om, har jeg allerede pekt på i avsnittet om
IT-samfunnet. Vi kan lage nye myter, nye eventyr, nye fortellinger. En forfatter som
William Gibson har for lengst gjort seg fortjent til en betegnelse som vår tids Jonathan
Swift eller Jules Verne. En yngre kollega, Douglas Coupland, har med romanen Microserfs
(1995) skapt en dannelsesroman skrevet på et moderne kodespråk. Historien handler om
noen unge mennesker, alle ansatt i IT-bransjen, som bestemmer seg for å «skaffe seg et
liv». Boken kretser særlig rundt det fragmentariske kontra det sammenhengende. Plutselig
føles det påkrevet å «prevent humanity from going nonlinear» (som en av personene i
romanen uttrykker det).
Den norske forskeren Morten Søby har snakket varmt om at mennesket muligens står foran
et radikalt sprang i sin evolusjon ved at protesene får større betydning. Hele den
virtuelle virkeligheten kan betraktes som en avansert sansemessig og intellektuell protese
som gjør at mennesket kan fullende sine organer. Vi blir cyborgere, en blanding av
menneske og maskin. Vi beveger oss kanskje fra en «humanistisk» fase av historien og inn
i en ny «posthuman» fase eller tilstand hvor menneske og maskin kobles sammen (eller
inngår en symbiose). Det arbeides som kjent med muligheten for å implantere programvare
i menneskets hjerne.
Jeg tror forfattere bør ta disse problemstillingene på alvor. Det virker kanskje litt
lattervekkende når man ser folk stå der med disse hjelmene og hanskene, men det virket
sikkert komisk når noen holdt et telefonrør til øret første gangen også.
Identitet, en annen måte å skildre mennesket på
Jeg er allikevel mer opptatt av de ansatsene man ser til en ny måte å karakterisere
mennesket på. På et overflatisk plan kunne jeg si at der 1800-tallsromanen (og en mengde
samtidsromaner) skildrer mennesker gjennom lange beskrivelser av utseende o.l.,
karakteriserer dagens forfattere personene gjennom en liste. I f.eks. Microserfs
presenterer Douglas Coupland sine personer ved å liste opp deres sju drømmekategorier
hvis livet deres var et Jeopardy-spill. Jeg har ingen problemer med å danne meg et - til
og med svært «levende» - bilde av romanens mennesker ut fra disse opplysningene. I High
Fidelity (1995) beskriver Nick Hornby personene ved å la dem lage et lydbånd med
favorittlåtene sine. Informasjon, listet opp, erstatter konvensjonell karakteristikk.
Enda mer interessant er spørsmålet om hva som skjer med synet på menneskets identitet
ut fra en filosofisk forståelsesmodell basert på informasjonsteknologien. Lar kanskje
mennesket seg best forstå som et nettverk? Howard Rheingold mener at
kommunikasjonsteknologien rett og slett har forandret den menneskelige psykologi. Vi har
et veldig, skjult potensiale. Den virtuelle virkeligheten synes å gi mennesket sjansen
til å operere i tid og rom på en ny måte, hvilket også innebærer muligheten til å
skape seg én eller flere nye personligheter. (Jfr. reklamen der en ung gutt tror seg å
kommunisere via skjerm med en vakker pike, mens bildet avslører at personen i den andre
enden er en gammel dame.) Man kan for en stund både endre kjønn og alder, rase,
nasjonalitet og yrke, så å si leve parallelle liv. Det finnes eksempler på folk som
ikke bare har skiftet kjønn, men gjort et «dobbelt-agent»-kjønnsskifte: en kvinne gir
seg ut for å være en mann som later som han er en kvinne. Du kan til og med lage deg en
representasjon, en såkalt avatar. Spørsmålet er i hvilken grad disse erfaringene
påvirker menneskeskildringen i skjønnlitteraturen, om mennesket f.eks. vil bli fremstilt
mer som et stadig nykonstruert subjekt, i tillegg mindre «kroppslig» enn før.
Jeg aner konturene av en ny mennesketype. Det dreier seg om en ny tenkemåte. Du kan være
deg selv, eller en annen. Du kan så å si forfatte, finne opp ditt eget liv, din egen
personlighet. Sherry Turkle har arbeidet mye med disse spørsmålene. I boken Life On
the Screen (1995) hevder hun at datamaskiner ikke bare forandrer våre liv, men også
våre selv. For Turkle er ordet «simulere» viktig. Før ble computeren betraktet
utelukkende ut fra ordet kalkulere, mens computeren nå står i sentrum for å simulere,
navigere, interagere. På samme måte har aksenten i det vi lærer i skolen, blitt flyttet
fra programmering til det å kunne manipulere det simulerte, det etterlignede. Vi lever i
en kultur som består i å late som. (Jfr. den kjente serien med Sim-spill, Sim-City o.l.)
Dermed begynner grensene mellom det virkelige og det virtuelle å erodere.
En annen viktig tanke hviler på vindu-metaforen. Med de nye programvarene kan vi ha flere
«vinduer» (windows) åpne på skjermen samtidig. Disse vinduene tillater oss å være i
flere kontekster på samme tid. Selvet blir desentrert og eksisterer i mange verdener;
ergo kan det spille flere roller, simultant.
Sherry Turkle har vært særlig opptatt av de såkalte MUD'ene (Multi-User Dungeons (evt.
Domains), et slags rollespill beslektet med IRC, og som man får tilgang til via nettet).
Forskere mener MUD'enes røtter og appell ligger i den delen av den menneskelige naturen
som gleder seg over fortellinger og å leke «vi later som om». Anonymiteten i en MUD gir
folk uansett sjansen til å uttrykke multiple og ofte uutforskede aspekter av selvet.
Spillerne skaper ikke bare teksten, men seg selv - delvis også gjennom valget av
originale alias, kalt «nicknames» (ofte en liten historie alene). Jeg kan delta i flere
MUD'er samtidig, jeg kan så å si opptre synkront med ulike identiteter - som om jeg
levde parallelle liv. På skjermen skjer dette i ulike «vinduer». Vinduene blir slik en
metafor for selvet som mangfoldig. Også konstruksjonen av en persons «hjemmeside»
(websted), spesielt om man bruker såkalte «frames» i layouten, speiler denne
muligheten. Det bør legges til at Turkle tror man kan være «multiple» og like fullt
sammenhengende. Istedenfor å tale om ekstremer som et enhetlig selv og et (sykt)
multippelt selv, bør vi tale om et fleksibelt selv.
Mange av synspunktene antydet over møter sterk kritikk. Man minner om at et ukroppslig
liv bare er et halvt liv. (Andre hevder dette som cyberkulturens mest spennende side:
frigjøringen av kroppen.) Så mye simulering kan ødelegge muligheten for det autentiske,
det ekte liv. Det advares mot tapet av direkte kjennskap til verden. Å elske med fjerne
partnere, å reise uten risiko, uten å gå ut døren - kan det være like skadelig som
behagelig? (Vi skal allikevel huske på at det utvikles en stadig bedre «taktilitet» i
VR som vil kreve en ny diskusjon om sansehierarkiet, om kroppens rolle.) Og hva skjer hvis
man opererer med tilstrekkelig mange identiteter - vil det «virkelige» subjektet
(personligheten) implodere i sin mangfoldighet?
Uansett: Også disse tankene får oss til å besinne oss, til å reflektere. Hva vil det
si å være et menneske? Hva er egentlig identitet?
3. Rollespillet, en ny måte å fantasere på
IT-kulturen har ført til en renessanse for fortellingen, og da tenker jeg ikke bare
på det mylderet av anekdoter, «tech fables» og «net tales», samt en slags
kjedebrev-historier, som florerer i IT-miljøet. Jeg tenker på den fortellingen som blir
skapt i MUD'ene. «Narrative is the stuff of which MUDworlds are made,» skriver
Rheingold. Ofte er deltakerne så engasjert i «diktningen» - ethvert objekt, fra
personer til stoler, må ha en beskrivelse - at de har vanskeligheter med å få tid til
å leve i «det virkelige livet». De første MUD'ene var inspirert av såkalte
«adventure games» (særlig «Dungeons and dragons»), men etter hvert så brukerne mer
på seg selv som deltakere i et fellesskap enn i et spill; kommunikasjonen ble viktigere
enn konkurransen. Dersom man går inn og kikker på noen av de MUD'ene som finnes, blir
man slått av hvordan computeren, ved sin oppfordring om simulering (om å simulere liv,
hvis man vil), har ført et element av teater inn i fiksjonen, men enda mer av hvor sterkt
visse fortellertradisjoner og myter preger atmosfæren i historiene.
For en som kjenner til MUD-universet kan det ikke forbause at J.R.R. Tolkien og hans Ringenes
herre i 1997 ble kåret til århundrets beste bok i en avstemning blant 25 000
engelske lesere, i regi av Waterstone's Booksellers og Channel 4. Denne boken, med sine
mytiske historier, har alltid stått sentralt blant de menneskene som har utviklet de
siste tiårenes hardware og software (jfr. et fantastisk og medrivende arkadespill som Zelda,
lagd for Nintendo). Tolkien er blitt en del av computeruniverset, han har nær sagt gått
inn i CMCs blodsystem.
I tillegg til å si at de mytisk-arkaiske strukturene og lek-elementet i fortellingen
styrkes gjennom de nye digitale mediene, ser jeg også en tendens til at menneskets,
gjerne hovedpersonens, særhet blir aksentuert. En oppfinnelse som Internett gjør kort
sagt det eksentriske mennesket mer synlig. (Ofte understrekes også det lokale på
bekostning av det globale.) Gjennom hjemmesider kan enhver plutselig gjøre sine skjulte
tanker tilgjengelige for alle. Jeg har alltid trodd at intet menneskelig skulle være meg
fremmed, men når jeg besøker tilfeldige «sites» på nettet; finner jeg fort ut at folk
er interesserte i emner, har hobbyer, jeg ikke ante eksisterte. Dette skyldes
selvfølgelig også at de som er mest aktive på WWW i dag, er outsidere i utgangspunktet,
de er mer opptatt av det kuriøse og kultfenomener enn av hovedstrømninger. Iallfall
hittil har Internett vært et medium for populærkultur heller enn finkultur. Det er ikke
tall på de sidene som er generert av serier som Star Trek og X-files. (Det
pågår en kontinuerlig «krig» mellom ulike fraksjoner om de mest hårsplittende
detaljer.)
Kanskje kan også IRC-gruppene vitalisere dialog-elementet i en roman, i og med at det
kreves kjapphet og vidd, ofte kreativitet, for å henge med i den mangestemmige og
synkrone «samtalen».
Et av de viktigste aspektene ved Internett-fortellingen, er en stadig større
komprimering. Fortellinger, opplysninger, fortettes. Substantivene dominerer. William
Gibson uttalte i et intervju at han kunne ha lyst til å skrive en roman uten verb.
Ettersom en hjemmeside ofte er et forsøk på å samle hele verden på et knøttlite plan,
blir presentasjonen preget av at nøye utvalge data, detaljer, kunnskapsbrokker, får stå
alene. Historier skapes ved at de løsrevne detaljene kjedes sammen. Dette kan få en til
å spekulere om hvorvidt man vil utvikle en ny romanestetikk basert mer på lister (jfr.
det jeg skrev ovenfor om karakteristikk). Et fast innslag i hjemmesidens «diskurs», er
en liste over ting man liker, pluss en liste med lenker til andre (favoritt)steder.
Det har skjedd noe med fortellingens tekstur. Setningene eller uttrykkene er mer
informasjonsmettet, mer fylt av «ladede» detaljer, fakta. Hvert ord skal ideelt sett
kunne skape en forgrening, inneholde en lenkemulighet. Med en vri på Milan Kundera kunne
man vise til tilværelsens uutholdelige tetthet og si at dette ikke er noe annet enn en
mimesis av verden. (Et eksempel på informasjonstetthet er foregrepet i Thomas Pynchons
romaner.) Mer og mer av fiksjonens fullførelse overlates til leseren. De syntetiske
slutningene, på grunnlag av de løsrevne detaljene, foretas i leserens hode.
På sett og vis ligger computerfortellingen nærmere eventyret enn den tradisjonelle
realisme, hvor et helt maskineri av skildringer er satt i sving for å fabrikkere en
illusjon av virkelighet. På samme måte som i et eventyr blir veldige mengder med
informasjon kommunisert på svært liten plass, ved hjelp av få ord.
4. Språket, en ny måte å skrive på
Den nye teknologien gjør selvfølgelig også noe med språket. Vokabularet utvides
hver dag, og nasjoner som ønsker å oversette tekniske termer, kan få mye å gjøre.
(Hvordan skal vi oversette «web view» til norsk?) Språket som utvikles i
informatikk-kretsene byr dessuten på en mengde sjargong og akronymer. Spesielt
chat-miljøet tyr ofte, av praktiske hensyn, til spesialtegn og forkortelser (f.eks. betyr
BTW «by the way», CUL8R er «see you later», IRL er «in real life», F2F er «face to
face»).
Også skriftens ytre uttrykk kan virke annerledes, ikke minst takket være «smileys»,
små ikoner skapt av parenteser, kolon, tankestreker etc. (sammenstillingen &:-)
forteller f.eks. at man har krøllet hår). Om to år er kanskje akkurat disse uttrykkene
borte, men man kan være sikker på at IT-miljøet alltid vil oppfinne særegne tegn.
Det er mulig å iaktta konsekvenser av computerens trykk alt på det ytre planet i noen av
dagens prosabøker, i layouten. Man deler inn teksten i vinduer (frames), bruker smileys
og forkortelser - i Microserfs skriver Douglas Coupland et helt kapittel ved hjelp
av forkortelser. I den første romanen sin, Generasjon X (1991), opererer Coupland
med rammetekster (definisjoner etc.) og en slags «click-art». Også den mest tidstypiske
av alle norske boktitler de siste årene, John Erik Rileys Ikoner i et vindu
(1995), signaliserer noe om denne innflytelsen. Det samme skimtes i Harddisken 7 dage i
90'erne (1996) av den danske forfatteren Gordon Inc.
Det gjøres stadig forsøk på å få computere til å generere tekst. Man anvender
software som skaper historier - enten ved å hente elementer fra allerede eksisterende
tekster, eller ved å bruke ordbøker og regler for setningskonstruksjon. Det første kan
minne om en «cut-up»-teknikk, det andre gir assosiasjoner til tekster skapt av fremmede
former for intelligens. Jeg kan ikke se at noen av disse eksperimentene, hittil, er av
noen betydning.
Jeg finner det mer interessant å spørre om vi forandrer måten å snakke på, skrive
på, rett og slett ved å leve og puste i en virkelighet så gjennomsyret av digital
teknologi som vår. Får det følger for språkets dypere lag? Jeg tror det. Når vi lever
i et samfunn som er overinformert og fullt av trivia, speiles det også i setningene. En
datadominert hverdag - den binære verden - lar oss sveve mellom to ytterligheter.
Språklig forgrening og språklig reduksjonisme. På den ene siden gir den oss korte
kommandolignende setninger vi skal svare ja eller nei på (en språklig reduksjonisme).
På den andre siden gir den oss lange, innholdsløse ordgyterier uten begynnelse og slutt
(en form for språklig entropi). Mot dette kan forfattere reagere på ulike måter. Vi kan
skrive korte, allikevel «bunnløse» eller tvetydige setninger. Eller vi kan flette inn
stadig flere apposisjoner og bisetninger, pluss parenteser, på en alternativ, «kreativ»
måte (som en slags overskridelse av Marcel Proust og Claude Simon). Eller vi kan skrive
lange setninger som ikke går opp, med sprang og hull, med ulogiske sammenhenger og mangel
på struktur, som en sabotasje eller motvekt til den binære verdens velstrukturerte og
«logiske» resonnementer. Om noen er redd for at nasjonale språk (som det norske) skal
dø ut, bør man entre denne arenaen hvor et internasjonalisert computergenerert
språktrykk hersker, og ta opp kampen der.
Når det gjelder skriften: Istedenfor å se dagens medierevolusjon som en trussel, går
det an å se computeren som et medium for en videreføring, en flerdimensjonell utvidelse
av skriftkulturen. Computeren er simpelthen et nytt rom for skriften, som Jay David Bolter
viser i Writing Space (1991), et rom hvor også en ny «bildeskrift» er mulig.
Elektronisk skrift ligner kanskje mer på hieroglyfer enn på ren alfabetisk skrift. Noen
snakker til og med om en «skriftliggjørelse av bildet». For første gang i historien
kan vi representere tekst, bilde og lyd i én og samme skriftbaserte uttrykksform.
Skriftkulturen står ikke foran sin død, men foran en ny triumf. Den særlige
informasjonelle notasjonen, sekvensene av binære tegn, har en mer universell egenskap enn
den alfabetiske skrift. (Niels Ole Finnemann gir i Tanke, sprog og maskine (1994)
en avansert analyse av computerens mulighet til å kunne representere all slags viten i
det moderne samfunnet i én og samme symbolske uttrykksform.)
En parentes: Det har tross alt oppstått en boom for det skrevne ord i og med Internett.
MUD'ene og IRC-gruppene er en kultur som utelukkende eksisterer i tekst. Mange unge
tilbringer i dag timer for å formulere seg skriftlig på diverse elektroniske
oppslagstavler. Også brevsjangeren er vitalisert i og med e-post. Man skal ikke se bort
fra at både skriftkulturen og boksjangeren er i ferd med å bli styrket.
III
Det er ikke spørsmål om hvorvidt forfattere skal skrive cybertekster eller ikke. Noen
vil gjøre det - noen må gjøre det. Og med hensyn til forlagsbransjen er det ikke
bare snakk om at den «elektroniske publiseringen» vil tilta; mange spår en
omstrukturering av hele bransjen. Kanskje vil forlag inngå et samarbeid med selskaper
innen musikk og film, slik at man får tilgang til andre, sterke distribusjonskanaler.
Utviklingen peker mot mer sammensatte bransjer og en annen produksjonsmåte enn
typesetting og trykking. Man kan også tenke seg et alternativ som kombinerer forlag og
bokhandel. Bøker av veldig begrenset interesse eller bøker som er blitt utilgjengelige,
«annonseres» på nettet som et «Print on demand»-tilbud. Du bestiller over nettet og
får boken i posten, eller laster den ned selv.
Tekst på skjerm
Mer og mer tekst leses på skjerm. Skjermen er langsomt i ferd med å erstatte
boksiden. Det nytter ikke lenger å argumentere med at «skjermtekster» ikke er mobile og
praktisk håndterlige nok, at de ikke kan taes med i sengen; det har alt lenge eksistert
ulike modeller av «readman». Snart leses flere dokumenter pr. dag på skjerm enn på
papir.
Det er allikevel mange typer tekst på skjerm jeg ikke vil kalle for cybertekst:
1. CD-ROM. I dag viser særlig CD-ROM-fenomenet at noe holder på å skje i
forlagsbransjen; man beveger seg mot det elektroniske multimediaproduktet. Men man kan
også utelukkende fylle en slik liten disk med tekst fra en mengde bøker. Oxford-forlaget
Andromeda har f.eks. utgitt «Det klassiske bibliotek» på CD, 2000 klassiske tekster
(pris: 550 kr). Fordelen er lav kostnad, spart plass og aller mest: søkemulighetene. Du
kan søke på ord og uttrykk i fritekst. (Det er derfor hypertekst-prinsippet er særlig
velegnet for referansebøker og encyklopedier.)
2. Online-bibliotek. Tekster fra flere og flere bøker legges ut på nettet. Jeg viser til
heroiske websteder som Project Gutenberg og Projekt Runeberg (det siste
svensk). Foreløpig vil man, på grunn av opphavsretten, ikke ha nye bøker her, og det er
selvfølgelig langt igjen til et eventuelt «verdensbibliotek», et sted på nettet hvor
du kan finne, la oss si, alle bøker fra alle land utgitt før 1900. (Det vil ikke minst
kreve en enorm samordning.) Styrken i slike prosjekter ligger i å gjøre bøker som ikke
lenger lar seg skaffe, tilgjengelige. (Pluss selvsagt søkemuligheten.)
3. Alternativ lansering. I dag ser vi at forfattere legger ut smakebiter fra nye bøker
på nettet. (Noen legger etter hvert ut hele boken.) Dette fungerer nærmest som reklame.
Interaktiviteten begrenser seg til at vi klikker med musen (i beste fall får vi
«illustrert» teksten gjennom andre websteder). Kanskje er det en slags «konkurranse»
knyttet til oppslaget. Selv om enhver tekst på skjerm skiller seg fra en boksidetekst ved
at den i prinsippet lett lar seg manipulere (man kan flytte og forandre den), har ikke en
slik tekst de egenskapene jeg tillegger en cybertekst.
De nye cybertekstene
En ekte cybertekst eller hyperfiksjon er en fortelling som tar i bruk de mulighetene
hyperteksten gir. Den er konsipert som hypertekst, ikke som bok. I en hypertekst
har man, ved hjelp av elektronikk, lagt inn feedback-sløyfer i tekstens informasjon.
Poenget er at disse lenkene har et kreativt sikte, at de spiller en rolle i fortellingen.
I en hypertekst har i tillegg leseren, eller brukeren, en større betydning enn i en
vanlig tekst. Leseren er nær sagt integrert som figur.
Et grensetilfelle, men hvor iallfall det interaktive er ivaretatt, er de såkalte
«skriv-videre-romaner». Flere svære romanprosjekter er satt i gang via Internett. I
Danmark står f.eks. Svend Aage Madsen bak «Orphus i Oververdnen», et forsøk i regi av
hovedbiblioteket i Århus. Madsen skrev selv et «første kapittel» for så å overlate
til Internettets brukere å skrive videre. Det går også an å fortsette på «grener»
som er forlatt av «hovedhistorien». Resultatet er ikke veldig imponerende. Slike
utspaltingsideer er gammelt nytt, egentlig bare en større versjon av Barnetimeboka.
Et annet grensetilfelle - kanskje man skulle kalle det en mutasjon - er diktsamlinger
utgitt på CD-ROM (de kunne også tenkes som websteder på nettet), og hvor enkelte av
diktene er presentert som multimediesekvenser, inspirert av poesien i et spill som Myst.
Man kan da selvfølgelig spørre seg om det fremdeles er dikt, om ikke dikt som tekst og
dikt som audiovisuell iscenesetting må være to ulike ting.
Er man nysgjerrig på cybertekster, finnes det en overflod av eksempler på nettet; det er
bare å bruke en søkerobot og skrive «hyperfiction». En nysgjerrig leser kunne f.eks.
kikke på Juliet Ann Martins websted. De beste, eller viktigste, tekstene er allikevel
gitt ut av forlag og fåes kjøpt (riktignok også Online) som programvare på diskett.
(Stuart Moulthrops Hegirascope - en litt spesiell variant av hypertekst - ligger
dog på WWW.) I tillegg til James Joyce, bør man i dag også være klar over en annen
Joyce, Michael Joyce, mannen bak en av de første og mest kjente hyperfiksjonene, Afternoon,
A Story (1987), allerede en «klassiker» i den nye elektroniske tradisjonen,
karakterisert både som «hypertekstfiksjonenes bestefar, en legende», og «en Odysseen
for informasjonsalderen». Den er skrevet ved hjelp av hypertekst-systemet Storyspace og
består av 539 lexia (spaces) og 951 links. Man kan «bla» seg gjennom teksten, samtidig
som man kan «klikke» på ord (selv om ingen er ord uthevet) som bringer leseren til et
annet sted i fiksjonen. Det er flere muligheter enn man først tror. Et ord som ikke har
en lenke første gang du leser avsnittet, kan plutselig ta deg til et annet sted når du
møter avsnittet igjen. Noen ganger, etter at teksten tilsynelatende har ført deg i en
«loop», fortsetter historien allikevel i en ny retning. Afternoon, A Story er interessant fordi selve innholdet, temaet, dreier seg om
hukommelsen, om hvordan man husker - et problem som altså hele tiden aktualiseres gjennom
formen, leserens opplevelse av sin egen hukommelse i arbeid. Men hva er målet med en slik
tekst? Michael Joyce sier selv i forordet at «the center is all,» og at «the real
interaction, if that is possible, is in pursuit of texture».
En annen grunn til at en fiksjon som Afternoon, A Story oppleves som annerledes, er
at teksten medfører et slags geometrisk problem; leseren må ha en intuisjon om den
romlige strukturen (ulike lag). Kanskje vil disse fiksjonene være mer i slekt med
arkitektur enn med tradisjonelle tekster. Ikke for ingenting er Joyces fiksjon blitt
beskrevet som en «prosa-skulptur».
Enkelte mener at en slik fiksjon ikke er en fortelling i det hele tatt, bare ulike
lesninger. Det hele ligner mer på en lek, et spill. Kanskje burde man kalle Joyces
fortelling et «narrativt spill».
Dette fører over til min kritikk. For ved at tekstens rekkefølge i så høy grad blir
bestemt av leseren (og av tilfeldigheter) og ikke av forfatteren - selv om forfatteren
avgjør hvilke ord og avsnitt som skal være lenkbare - taper vi det som for meg er en
fiksjons mål: å skape innsikt, erkjennelse. Litt høytidelig kunne jeg si at man mister
muligheten for katharsis-øyeblikket. Tenker vi på en tekst som Hamlet, er det
fullt mulig å se den for seg stykket opp i noen hundre fragmenter. Men bare Shakespeare
kunne skrevet setningene, de fragmenter som utgjør Hamlet, i den rekkefølgen som
gir leseren dette uforlignelige gløttet inn i menneskets natur. Du ville rett og slett
ikke fått den erkjennelsen ved å hoppe rundt mellom tekstblokkene på egen hånd (uten
å kjenne «fasiten»). Det er bare en stor forfatter som kan bygge biter sammen slik at
de akkumulerer til et kunstverk, noe enestående.
Det må også være lov, til slutt her, å minne om at heller ikke multimedia og
hypertekst - selv om det er noe nytt - har løst «kjedsomhetens gåte».
Bokens fremtid
Hyperfiksjonen er interessant, den er viktig, og den er kommer for å bli. Den vil
fremfor alt utvikle seg til å bli noe annet enn vi ser nå. Etter min oppfatning er det
allikevel en ny sjanger, det har lite eller ingenting med romanen å gjøre. Hva så med
romanen? Har den utspilt sin rolle? Og hva med romanens tradisjonelle medium: boken? Vil
«den gode, gammeldagse boken» dø ut?
Først bør det påpekes at et spørsmål om bokens krise sett fra f.eks. Kenya vil
fortone seg som et luksusproblem. I Kenya, og i andre land, har boken etter alt å dømme
så å si gått i eksil. Pr. i dag er det verken økonomi eller politisk vilje til å
fremme bokproduksjon. Under slike tilstander kan det være en hjelp og en løsning at et
internasjonalt computerkyndig og litterært interessert miljø legger ut tekster av
forfattere fra disse landene på Internett. Vi bør også merke oss at en forfatter som
Wole Soyinka ser svært positivt på Internett, han mener at nettet kan være like viktig
for dagens unge nigerianere som brevkursene var for hans generasjon. Soyinka har
sammenlignet Internett med guden Isu, som var gud for veikryssene.
Hvorvidt boken er i krise avhenger av hvilke forventninger man har til den. Hvis vi mener
boken skal være det ledende mediet - ja, så er boken i krise. Men for en som kan
godta at boken tildeles en mer marginal rolle, er det store muligheter for å
videreutvikle mediet - og ikke minst romanen.
Den nye teknologien - som altså utvilsomt har utviklet og vil utvikle nye måter å
lagre/fremkalle/formidle tekster og fortellinger på - kan komme til å styrke den
«gammeldagse» boken. Jeg tror det går an å trekke en parallell til det som skjedde med
maleriet rundt århundreskiftet. Da fotografiet kom, og så filmen - senere TV og video -
var mange raskt ute med å spå maleriets død. Isteden ble maleriet vitalisert; maleriet
som kunstform gikk inn i sin mest revolusjonerende periode noensinne. Det virket som om
kunstnere plutselig så muligheter i maleriet som de ikke hadde sett før, at de nærmest
ble frigjort. Kanskje vil noe tilsvarende skje med boken. På samme måte som maleriet kan
boken - selv om den blir henvist til en nisje - beholde sin vesentlige betydning og leve
videre parallelt med nye tekstmedier.
Som forfatter har jeg gjort et valg: Jeg overlater det til andre å utvikle de nye
tekstmediene. Personlig vil jeg heller la meg inspirere av disse til å fornye romanen,
slik vi finner den i bokform. De fire punktene ovenfor (om form, tema, fortelling og
skrift), gjelder for meg som impulser til bok-romanen (jeg ville ikke engang protestere om
noen insisterte på å skrive for hånd). For meg er det fortsatt den stadig mer
marginaliserte, allikevel sprell levende boken som er utfordringen; det å skulle
stimulere leserens skjermløse fantasi. I et samfunn fullt av bilder og skjermer vil det
bli et økende behov for å få stimulert den delen av fantasien som er uavhengig av en
skjerm. Jeg har tiltro til at ingenting kan danke ut det nettverket av assosiasjoner som
skapes, de «lenker» som så å si kobles opp i leserens skalle, av ordene i en godt
skrevet roman.
Istedenfor å legge en roman ut på nettet som en hypertekst, vil jeg trekke erfaringene
fra nettet og hypertekstene, med sine nye opplevelses- og erkjennelesemuligheter, inn i
romanen. Sett fra én vinkel er Forføreren (1993) og Erobreren (1996) et
forsøk i så måte. Det går an å inkorporere de viftelignende, flersporede formene man
finner i en elektronisk tekst, sprangene fra nivå til nivå, i en roman. Dette burde ikke
overraske, for en kime til å tenke slik har lenge vært til stede i vårt århundres
litteratur. Selv om hypertekstoppfinnelsen er en nyskaping og noe som peker på aldri før
tenkte muligheter, kan man nesten snakke om en foregripelse, en proto-hypertekst, i
fiksjoner skrevet av Kurt Vonnegut, Thomas Pynchon, Julio Cortázar (særlig Rayuela).
Til og med en gammel bok som I Ching blir av noen betraktet som en forløper til
cybertekstene.
I USA har en ny generasjon kommet på banen, forfattere som anser seg som barn eller
barnebarn av Thomas Pynchon og John Barth. Disse har vokst opp med datamaskiner - noen har
også arbeidet som programmerere - og opererer, helt naturlig, med en stor detaljtetthet i
tekstene sine, med «overlessede», oppfinnsomme fiksjoner. Det kan se ut som om de unge
forfatterne tenker seg romanene som informasjonssystemer, som en slags programmer som
løper over lang tid. De har, for å si det slik, større interesse for forbindelsene
mellom ting enn tingene i seg selv. De har en påfallende bevissthet om «lenker»
(koblinger). Jeg nevner Richard Powers (født 1957), William Vollmann (født 1959) og
David Foster Wallace (født 1962) som representanter for denne nye litterære retningen,
som også - la det være sagt - kjennetegnes av et sterkt etisk engasjement.
Den digitale teknologien er ikke primært en fare, men en mulighet for boken. Nye ting
skaper som sagt ofte en besinnelse om verdien i det gamle. Derfor vil en oppfinnelse som
den elektroniske teksten kunne fremheve bokens særart, det teknologien vil erstatte. Man
har sagt at den digitale teknologien gjør oss altfor opptatt av det fjerne, det som er
langt unna. Men kanskje vil denne fjernværets teknologi få oss til å oppdage at
nærværet har kvaliteter vi ikke forsto. Da vi reiste til månen, liksom for å erobre
himmelrommet - hva oppdaget vi da? Vi oppdaget jorden som hang der skjør og blå. Det
skapte en ny bevissthet om økologi.
Av og til når jeg klikker rundt i en hypertekst, fortaper underholdningen seg, jeg
kjenner et snev av klaustrofobi, jeg opplever det nesten som et mareritt, som å være
stengt inne i et hus med mange dører og hvor ingen dører fører ut. På World Wide Web
er alt sideordnet. Det behøver ikke, men det kan skape frustrasjon. Det er en
grense for hvor mye pluralisme et menneske tåler. Når jeg gjør et informasjonssøk, er
det vanskelig, tross en slags rangering av «treffene», å vite hva som er viktig - hva
som er skitt og hva som er gull. Jeg møter en parataktisk verden. I likhet med en
søkerobot på nettet kan også boken, romanen, betraktes som et sted mennesker kommer for
å finne informasjon om informasjonen. Men i motsetning til en søkerobot opererer en
roman med et hierarki, forfatteren har vurdert, tatt et standpunkt for visse verdier.
Forfatteren har gjort et utvalg, en sammenstilling av nøye utvalgt informasjon, skapt en
hypotaktisk verden.
Bokens styrke er å være et sted, et medium, hvor man kan tolke og sette
informasjon i sammenheng, så det blir kunnskap, i beste fall erkjennelse. Man leser ikke
en bok for å se hva slags informasjon forfatteren har funnet, men for å se hvordan
forfatteren håndterer den informasjonen han eller hun har valgt å bruke. Man leser ikke
for å finne fakta, men for å finne mening. Eller et bud på mening, et bud på
sammenheng - simpelthen en tolkning av tilværelsen. Forfatterens oppgave er å skape et
personlig bilde av verden som kan underholde, interessere og stimulere. Boken er et
overlegent medium for dypinformasjon (fordypning) og ettertanke (meditasjon). Noe av
bokens force ligger paradoksalt nok i at den er et sluttet, avgrenset univers.
Romanens mulighet består i at den - i bokform - i egentlig forstand er software. I og med
at informasjon er blitt et verdiskapende element i samfunnet, i mye større grad enn før,
burde også boken ha en stor fremtid. De tanker, ideer, fortellinger, man kan legge inn i
en skjønnlitterær bok, er plutselig gull verdt, i bokstavelig forstand.
Det er forstemmende når forfattere - til og med forfattere som er vel bevandret i
modernismen - ikke ser det potensial for en radikal fornyelse av form som ligger i de nye
medier. Og man behøver ikke være teknofreak. På et plan gjelder det noe så
elementært, allikevel altavgjørende for en fiksjon, som å finne nye store samlende
metaforer for det samfunnet vi lever i - og hele det digitale feltet ligger og venter. Det
burde være nok å peke på hva en ikke spesielt computerkyndig forfatter som William
Gibson har utrettet - også han i bokform - hvordan hans metaforer, blant annet
«cyberspace», allerede er en del av hele den vestlige forestillingsverdenen.
Den største fare for boken, romanen, er at forfatterne i sin skrivemåte ligger så langt
etter en mulig ny bevissthet om verden. Vi forteller fremdeles fra a til å som om intet
var skjedd. Vi ser ikke at det foregår en revolusjon rundt synet på menneskets
identitet, rundt måten å fortelle på, ja, rundt hele skriftbegrepet, språket.