Søndag Aften
In Association with Amazon.com

FRITEKSTSØGNING
Søg blandt over 500 artikler


Støttet af Kulturministeriets bevilling til almenkulturelle tidsskrifter


april 1998


Litteraturens mulighet


CulturCronik:

Af Jan Kjærstad:

Romanen og nettet

I

I likhet med humanister ellers har mange forfattere en angst for teknologi. Denne redselen, ofte iblandet mistro, er et paradoks siden nyvinningene innen de elektroniske mediene representerer en av de største inspirasjonskildene for en person som arbeider med språk og fortellekunst i dag - og jeg tenker ikke da på trivielle påstander som at en PC kan være et rasjonelt hjelpemiddel i skriveprosessen.
Man skal selvfølgelig være like skeptisk til informasjonsteknologien som til alt annet, ikke minst til hysteriet som hersker akkurat nå. Det nettet som av noen kalles Infobahn, fremtidens motorveier og slike ting, blir av andre betegnet som et avløpssystem, fullt av søppel. Informasjon er ikke noe verdifullt i seg selv. Et vell av informasjon betyr ikke at vi forstår. Kritikere har sagt at utviklingen innen databransjen kan minne om overdrivelsene i forbindelse med digitaluret: Til slutt hadde vi så mange funksjoner at vi ikke så hvor mye klokken var.
Skillet mellom data og kunnskap, og mellom kunnskap og forståelse, består fremdeles. Veksten i viten kan godt skape en ny form for uvitenhet. Og så videre. Men fra en slik obligatorisk kritisk bevissthet er veien lang til maskinstorming - en strategi altfor mange humanister har en forkjærlighet for.


IT-samfunnet

Det har alltid hersket uenighet om hvorvidt en forfatter skal delta i den offentlige samtalen. Men for en forfatter som ønsker å gi sitt besyv med, vil det opplagt styrke hans eller hennes muligheter om han eller hun knytter seg til det nettverket av datamaskiner som er i ferd med å bli koblet sammen rundt om på kloden, om man altså deltar i det som kalles CMC (computer-mediated communications).
De mest ivrige og optimistiske hevder at det bare finnes én historisk parallell til den epoken vi lever i nå: Den tiden man oppdaget ilden. Det er kanskje mer nærliggende å hente sammenligninger fra forrige århundre. Omstillingen til å kommunisere digitalt kan minne om overgangen til elektrisitet. Jeg tenker også på hvordan jernbanen den gang ble et symbol på fremskritt og nye tider. De skinnene som ble anlagt, innebar en revolusjon av infrastrukturen. Det er til og med mulig å se en parallell mellom datidens diskusjon av bredden på sporene og dagens uenighet om båndbredde. (Begreper som ISDN, ADSL, fiberoptikk, super- og høyhastighetsnett, kabelnett, trådløs forbindelse via satellitt svirrer i luften.)
At informasjonsteknologien holder på å forandre mye av samfunnsstrukturen, tør være hevet over tvil. CMC betyr en mulighet til å spesialisere og til å organisere arbeidet på en ny måte. Man snakker om et desentralisert, anti-urbant arbeid, om «teleworking». Selv en minister kan i dag ha kontor utenfor hovedstaden (jfr. både Sverige og Danmark). I tillegg til at arbeidsliv og fritidsliv ikke lenger behøver å bli organisert så stramt, er heller ikke IT-samfunnet så pyramidisk oppbygd som industrisamfunnet.
Historien har ikke lenger en materiell, men en symbolsk basis, påstår enkelte, med et spark til marxistiske postulater. Overalt skjer en «digitalisering»; ting vi før har betraktet som analoge og solide, blir plutselig digitalisert og holder tilsynelatende på å forsvinne i et såkalt cyberspace. Brått er informasjon blitt det sentrale verdiskapende fundamentet. Man «produserer» bits og elektroner; tegn. En gruppe har alt begynt å kalle seg for «symbolanalytikere». Selv om det manuelle arbeidet ikke forsvinner (det vil alltid, et sted, være et «filleproletariat»), blir det redusert.
Det er særlig fremveksten av Internett som har satt fart i disse omvurderingene. Internett, hvor også World Wide Web finnes, har utviklet seg fra det militært orienterte ARPANET, via virtuelle fellesskap eller oppslagstavler, BBS'er (Bulletin Board Systems), og det vil ganske sikkert, og før vi får sukk for oss, forvandle seg til noe helt annet, som antakelig også vil få et annet navn. En mulighet er at datamaskinen vil bli integrert i digital-TV og utgjøre et nytt superhurtig medium når (hvis) underholdnings- og informasjonsbransjen slår seg sammen. Utviklingen på Internett går så fort at to år tilbake svarer til oldtiden og i fjor til middelalderen, har noen spøkefullt sagt. Personlig er jeg bare sikker på at fremtidens CMC ikke vil bli slik vi tror eller spår.
De mest visjonære snakker uansett om at vi er på vei fra en verden som bygger på kollektiv hukommelse til en verden basert på kollektiv intelligens, at vi aldri før har hatt denne sjansen til å binde intelligens sammen. Ikke bare det: denne nye, felles intelligensen er til og med navigerbar. Dermed kan Internettet også tilfredsstille et av menneskets sterkeste behov - behovet for å kommunisere. Her kan hvem som helst stille sin egen hjemmeside til skue, hvor man kan gjøre rede for sine synspunkter, samtidig som man knytter seg til andre, utvalgte sider. Jeg kan så å si skape mitt eget torg, hvor jeg også falbyr mine meninger, ikke helt ulikt det fenomenet i London som kalles Speaker's Corner. I tillegg kan jeg delta i såkalte «newsgroups» på Usenet, eller i samtalegrupper, IRC (Internet Relay Chat). De to siste fenomenene er blitt sammenlignet med en stor kafé med tusenvis av rom. Selv om datamaskinen ikke kan erstatte den nære kontakt med andre mennesker, kan den for noen være en mulighet til å bryte ut av isolasjonen.
Hvis det er sant som enkelte sier, at «informasjon er makt», vil spørsmålene rundt den nye digitale infrastrukturen også medføre en debatt om demokratiet. Og som et argument for hvordan CMC kan styrke demokratiet, pleier man å sitere en av nettets store deviser: Informasjon vil være fri. («Information wants to be free.» Også i betydningen gratis.) All slags informasjon skal få kunne flyte uhindret fra menneske til menneske - utenfor totalitære regimers kontroll, utenfor mediemonopolers meningssensur, utenfor profittmakeres økonomiske barrierer. Nettkulturen kjennetegnes av en sterk demokratisk ånd, en sterk samarbeidsvilje, en sterk entusiasme, og ikke så rent lite idealisme. Man skimter visse anarkistiske tendenser og en påtakelig motvilje mot alle diktatoriske kontrollforsøk. «La de tusen chips blomstre.» Disse holdningene kan forklares ved at så mange av computerteknologiens grunnleggere var gamle hippier. I en viss epoke var det de PC-revolusjonære som var den amerikanske motkulturen. De brakte Timothy Learys slagord et skritt videre: «Tune in, turn on, drop out» ble erstattet av «boot up, download, connect». (Leary mener for øvrig eksperimentene med drugs danner noe av grunnlaget for data-pionertidens visjoner.)
Sett fra én vinkel utgjør virkelig den computerbaserte kommunikasjonen en mulighet for demokratiet. På Internett har det vokst fram nye soner for «offentlighet», hvor deltakerne kan kommunisere med hverandre interaktivt. Internett innebærer blant annet anledningen til praktisk solidaritet. Du kan mobilisere over nettet. Skaffe støtte. Sammenkalle folk fra hele verden til et møte. Man kan bruke nettet for å avsløre løgn, man kan legge ut «hemmelige» tekster (slik man har gjort med Scientolog-kirkens skrifter). Også i de politiske konfliktene får CMC en stadig viktigere rolle - ofte kan man spre nyheter raskere og lettere via Usenet eller Internett enn via en TV-kanal som CNN. Har du en computer, kan du følge med på nettadressene til f.eks. «Free Burma» og «East Timor Action Network». Både under studentopprøret i Kina og Golf-krigen kom viktige opplysninger fram ved hjelp av CMC. Også opprørsgrupper i Mexico har benyttet seg av Internett. Men som en kritisk røst har sagt: Det er viktig å ha klart for seg at selve opprøret ikke foregår på Internett.


Medaljens bakside

Det er en gammel lærdom: Hver gang man oppfinner en teknikk, oppfinner man også en ulykke. Howard Rheingold skriver i boken The Virtual Community (1993) om de nye mediers to ytterligheter: muligheten for å gjøre CMC til et «elektronisk torg» og faren for at CMC skal kunne brukes som et Panoptikon, et fengsel bygd slik at man er fullstendig overvåket uten muligheten til å kunne oppdage det selv.
At datamaskiner utgjør en sårbar infrastruktur, har hackere lenge demonstrert. Det finnes tilsynelatende ikke det system som er innbruddssikkert. Verden venter på den dagen en vandal forårsaker en stor ulykke, ved at f.eks. flykontrollen blir satt ut av spill. Vi fikk også bevist farene til fulle, på en annen måte, da aksjemarkedet brøt sammen i oktober 1987. Mye av skylden ble tilskrevet en software som het «Program tradings» og som oppfordret meglerfirmaer til å selge når indeksen falt med et visst antall poeng.
Nye oppfinnelser får oss ofte til å stoppe opp og besinne oss på det gamle. Samtidig blir vi tvunget til å svare på spørsmål om ting vi før har tatt som en selvfølge. Hva er egentlig informasjon? Finnes det onde informasjoner?
Et av problemene med Internett skriver seg fra det nevnte kravet om frihet: lovløshet. Pirater av alle slag kan boltre seg. Den hyppig påviste barnepornografien er et av utslagene. Om jeg vil, kan jeg finne tips om narkotiske stoffer og bombeoppskrifter. Internett får skylden for at f.eks. de ny-nazistiske bevegelsene i USA er i fremgang.
I kjølvannet av frihetsprinsippet oppstår også vanskeligheten med opphavsretten. Internett er en gigantisk, høyeffektiv kopieringsmaskin. Hvem har opphavsretten til en tekst (et bilde, lyd) når den er transformert til 0'er og 1'ere. (Noen mener at hele copyright-begrepet bør avgå ved døden, at det ikke er anvendelig i den post-gutenbergske æra.) Og kan jeg nekte noen å opprette en «link» til min hjemmeside? Hvem eier altså en lenke? Eller hva med de digitale fotspor, dette at vi er i ferd med å miste kontrollen over våre egne personlige data. Det arbeides for fullt med spørsmål om lover angående kryptering (nøkler til kodede meddelelser) og digitale signaturer (identifikasjon av bruker).
Mye av skepsisen mot IT-samfunnet bunner i en gjenkjennelig sivilisasjonskritikk. Mange frykter en kafkask verden, en stigende følelse av å stå overfor et abstrakt maktapparat. På Internett er vi ikke verdensborgere, sier kritikerne, vi er turister i en verden vi ikke har riktig tilgang til, hvor brysomme deler bare kan «klikkes» bort. Det hevdes at datamaskinen og deltagelsen i nettverkkulturen isolerer mennesket. Mennesket blir lukket ute fra sine omgivelser, det sosiale liv. I sin bok refererer Howard Rheingold kritikken fra «den hyper-realistiske skole» som mener CMC kommer til å bli nok en kanal for «disinfotainment». De frykter at sunt demokrati - og alt annet som en gang ble opplevd som autentisk, fra natur til menneskelige relasjoner - vil bli erstattet av en simulert, kommersiell versjon. Informasjonsteknologien har allerede forandret virkeligheten, påstår de - skapt en illusjonsvev som folk nå forveksler med verden. Skjermene er vinduer inn mot «virkeligheten», mens virkeligheten rundt oss oppleves som kunstig. På den andre siden: Hvis fremtiden innebærer en overbefolket klode, med økologisk krise, vil det muligens være et behov for en eller annen utfrielse, et alternativ: Kanskje cyberspace er noe slikt, en slags flukt. Timothy Leary mener at EDB og cyberspace har erstattet LSD som bevissthetsutvidende stoff. Man leker med sin hjerne og konstruerer selv sine hallusinasjoner. (Jfr. uttrykket «å leve på nettet».)
Særlig Hakim Bey, en amerikansk samtidsanalytiker, har levert en krass kritikk av «det abstrakte» ved IT-samfunnet, av en virkelighet som blir mer og mer ukroppslig og eterisk. Bey minner om at vi ikke kan spise informasjon. På samme måte som penger er ikke informasjon tingen selv. Noen må fremdeles dyrke poteter og lage sko. Og selv om disse «industriene» kan bli mekanisert, styrt av digitale roboter, må noen fremdeles spise poteter og gå med sko. Kroppen er fortsatt basis for rikdom. Ideen om informasjon som rikdom er for Hakim Bey en spektakulær villfarelse.
Andre igjen roper et globalt varsko: De mener vi vil få et nytt klassesamfunn der kløften går mellom dem som har og dem som ikke har tilgang til nettets alle tjenester. 1000 innbyggere i USA (1996) har 265 computere å dele på, mens 1000 i Kenya sammenlagt eier 2. Sagt annerledes: Kløften mellom de rike og de fattige land vil bare øke.


Dempet forventning

Det råder opplagt illusjoner, nær sagt utopiske forestillinger, om CMC. På den andre siden finnes det nok av dem som forsøker å dempe forventningene. En «tung» stemme som Noam Chomsky sier at Internett så langt bare har vært en lekeplass. Andre forsvarer nettet med å si at vi fremdeles har mer hardware enn software. Vi har skapt en ny verden, men vi har ennå ikke fylt den med innhold.
Styrken til enkelte ideer, som Babbages maskin, er at de aldri blir virkeliggjort. Dermed bevarer de sin initierende og fantasieggende funksjon. Ideen om et verdensomspennende computernettverk er derimot blitt en realitet, og noen peker på at de opprinnelige fruktbare vyene er i ferd med å bli erstattet av en ikke fullt så spennende virkelighet. Det er nok riktig. Internett var i starten et futuristisk, visjonært og nytt medium, men står nå i fare for å bli oppslukt av alminnelig småborgerlighet - for ikke å snakke om trusselen fra en nasjonal sensur. Det går i retning av mer og mer landevei, mindre og mindre cyberspace (iallfall slik vi møter det i William Gibsons univers, hvor cyberspace er et ukjent og farlig sted, med krinkelkroker og skjeve gulv, et sted man kan utforske med den risiko å bli borte). Nettet er rett og slett i ferd med å bli kapitalisert, en global markedsplass. «Internet goes business.» Begrepet «tjeneste» erstatter begrepet «hjemmeside».
Det er grunn til å minne om at mange, også intellektuelle, i 50-årene så på fjernsynet som en av de største pedagogiske muligheter i historien. Vi vet hvordan det har gått med de forventningene. Tar vi lærdom av historien, er det ingenting som tyder på at ikke også de elektroniske medier vil ende på samme måte - at vi også her vil se en overgang fra bruk til misbruk. På samme måte som fjernsynet i dag flommer over av intetsigende dusinvare-programmer, trues Internett av en «overload», en meningsløs tegnflom. Det er lett å overvurdere. Menneskets behov for å «kommunisere» er tross alt ikke endeløst.
De mest pessimistiske ser for seg hvordan cyberspace vil utvikle sin egen økologi hvor borttrengte grupperinger, folk som ivaretar Internettets opprinnelige ideer, kan overleve i nisjer inne i de store selskapenes og statsmaktenes nettverk.


II

Selv om det foregående rommer temaer - til dels nye og viktige sfærer og innholdselementer - som kan brukes i fiksjoner, ligger den digitale teknologiens utfordring for en skjønnlitterær forfatter først og fremst på det idé- og formmessige planet, altså på et mer grunnleggende plan. Man trenger ikke være marxist for å spå at den digitale teknologien, selv om den ennå befinner seg på steinalderstadiet, vil komme til å skape nye idémessige overbygninger. Og når tenkemåten skifter, forandres også språket og skrivemåten. Eller for å parafrasere Marshall McLuhan, som er kommet til heder og verdighet igjen: Når man endrer mediet, endrer man kulturen - og når kulturen forandres, forandres også mennesket. (Mediekritikere som Neil Postman har lenge argumentert for at TV har ødelagt vår offentlige diskusjon.) Sagt på en annen måte: Innholdet følger formen.
Ikke overraskende er det helst IT-samfunnets kritikere som gjør oppmerksom på at tenkemåten er i ferd med å forandre seg. Sven Birkerts hevder i The Gutenberg Elegies (1994) at vi lever i et fundamentalt annet samfunn enn før. Vi baserer oss mye mindre på hukommelsen. I Birkerts øyne virker dette inn på vårt mentale liv; han snakker om et makroskopisk skifte og spør om vi muligens står foran en ny mutasjon av arten menneske. Den viktigste tendensen er at det vertikale gradvis blir erstattet av det horisontale. Vi ofrer dybde for større rekkevidde. Dagens grunnleggende bevegelse er assosierende, mens den før var vertikal og kumulativ. «More may be less,» advarer Birkerts. I motsetning til våre forfedre har vi muligheten for å skaffe oss all slags informasjon, men vi skjønner snart ikke informasjonen selv.
Man peker også på at omgangen med «virtual reality», VR, kan få dype virkninger. VR er en kunstig, tredimensjonal «virkelighet», skapt av grafisk datasimulering, et rom hvis «materiale» består av tegnene 0 og 1. Om det er sant at vi sosialiseres via samhandling med våre omgivelser, er det grunn til å frykte en verden uten reelle aksjoner eller tilbakemeldinger. I VR får selv ikke voldelige valg og handlinger faktiske konsekvenser. Dette må påvirke vår virkelighetsforståelse og våre moralske grenser.
Jeg skal ta for meg fire momenter ved de nye digitale medier som jeg mener er av betydning for meg som forfatter: form, tema, fortelling og språk.


1. Form

Det er ved å være et nytt medium, ikke bare en ny maskin, computeren kan forandre vår selvforståelse, våre tenkemønstre. Vi former våre verktøy, og deretter former våre verktøy oss. Selv noe så enkelt som å skifte fra fjærpenn til stålpenn kan få følger for tenkemåten - noe Søren Kierkegaard har reflektert over: «Der er Intet der i den Grad fordærver Haanden og Hjertet som Staalpennen. Hvorledes vil vel et Kjærlighedsbrev blive, der skal skrives med Staal.» (Fra Striden mellem den gamle og den nye Sæbekielder (1838), en ikke fullført komedie.) Det lyder mistenkelig likt de anklagene som rettes mot PC'en i dag.
Hvis det var mulig å dedusere ut én grunnform av informasjonsteknologien, en form som kunne tenkes å påvirke vårt mentale liv, måtte det være «nettverket». Kanskje vil ordet «nett» overta den rollen ordet «atom» har spilt så langt som en merkelapp på det 20. århundret. Dette «budskapet» - for igjen å alludere til McLuhan - kommer særlig til syne i Internettets World Wide Web (alt akronymet WWW, tre W'er vevd sammen, røper ideen). I dette nettet, med forgreninger i alle retninger, er sentrum overalt; hver del kan i prinsippet inneholde helheten.
Selve WWW (skapt av Tim Berners-Lee og Robert Cailliau i 1989) representerer i seg selv en ny komposisjonsform, en ny måte å organisere tekster på, ved at det tar i bruk et hypertekst-system. Og er det noe som skulle påvirke meg som forfatter - jeg holdt på å si: enten jeg vil eller ikke - måtte det være dette.


Hypertekst, en ny måte å fortelle på

Det er Ted Nelson som har fått æren for å ha utviklet hypertekst (60-årene). I en hypertekst møter vi tekster som i flere lag rommer henvisninger, kryssreferanser, til andre tekster. (Vi snakker om hypermedier når også bilder, film og lyd er inkludert.) Målet er å bygge opp dype hierarkier, skape assosiasjoner, få fram relasjoner mellom begreper. (På et vis er hypertekst-fenomenet i slekt med tanker vi møter i termer som «intertekstualitet» og «palimpsest».) En hypertekst består av individuelle blokker, av noder eller lexia, og av elektroniske lenker eller pekere som forbinder disse. Lenkingen representerer hypertekstens viktigste egenskap. Hyperteksten ligger der usynlig, som et potensial, og de enkelte lexia fremkalles av leseren i en hvilken som helst rekkefølge (man sier at teksten er «multisekvensiell»). Denne ikke-hierarkiske organiseringen av teksten og de ulike måtene man kan «lese» den på, sporer til nye tanker om årsaksforhold. Det aristoteliske plot-begrepet undergraves. I en litterær hypertekst skjer det også noe med forholdet mellom forfatter og leser, på den måten at de to rollene nærmer seg hverandre. Leseren, «reader», blir «wreader».
Om de fleste norske forfattere fremdeles sitter på gjerdet, har iallfall norske akademikere gjort seg bemerket, deltatt, i den internasjonale debatten om hvordan de elektroniske tekstene problematiserer vante retoriske og narratologiske perspektiver. I denne sammenhengen vil jeg nevne Espen Aarseth og Gunnar Liestøl som har levert bidrag både til en utmerket norsk antologi, Ture Schwebs (red.): Skjermtekster (1994), og til en amerikansk antologi, George P. Landow (red.): Hyper/Text/Theory (1994). I den siste boken diskuterer Aarseth ikke-lineære, eller multilineære, aspekter i litterære og elektroniske tekster («... the main feature of hypertext is discontinuity - the jump - the sudden displacement of the user's position in the text»). Liestøl skriver om hypertekst på bakgrunn av Gérard Genettes narratologi og Ludwig Wittgensteins bestrebelser på å unngå den lineære bokens begrensninger i sin fragmentariske Filosofiske undersøkelser. (Landows egen bok Hypertext (1992) er en god innføring i hypertekstens mange aspekter.)
Man har forsøkt å beskrive en hypertekst ved å si at den folder seg ut på samme måte som en julekalender, bare at man kan fortsette med å åpne nye luker nær sagt i det uendelige. Å lese en hypertekst er som å bevege seg rundt i en storby som er i konstant forandring; hovedgater forbindes med sidegater, sidegater med smug osv., og det som var et smug forrige gang du var der, kan plutselig ha blitt en hovedgate. Den erkjennelsen en hypertekst gir, ligger like mye i veivalgene som i de individuelle tekstbitene.
Hyperteksten signaliserer en tro på at en «bottom-up» fortellemåte enn bedre enn en «top-down». Computerforskere i dag streber ikke lenger så mye etter å programmere intelligens inn i computerne; de venter seg heller at intelligens skal oppstå av de små underprogrammenes interaksjon, og at den ko-evolusjonen som slik oppstår i web-hierarkiet, vil være overlegen den gamle fantasi om top-down-kontroll. Man kan iaktta en tilsvarende tilnærmingsmåte eller forvetning på mange forskningsområder, ikke minst innen biologien og i spekulasjonene om å skape liv. En hypertekst regner altså med at en helhetsforståelse skal oppstå i leserens hode, «bottom-up», ut fra samspillet mellom småhistoriene.


2. Innhold

At forfattere får nye temaer å skrive om, har jeg allerede pekt på i avsnittet om IT-samfunnet. Vi kan lage nye myter, nye eventyr, nye fortellinger. En forfatter som William Gibson har for lengst gjort seg fortjent til en betegnelse som vår tids Jonathan Swift eller Jules Verne. En yngre kollega, Douglas Coupland, har med romanen Microserfs (1995) skapt en dannelsesroman skrevet på et moderne kodespråk. Historien handler om noen unge mennesker, alle ansatt i IT-bransjen, som bestemmer seg for å «skaffe seg et liv». Boken kretser særlig rundt det fragmentariske kontra det sammenhengende. Plutselig føles det påkrevet å «prevent humanity from going nonlinear» (som en av personene i romanen uttrykker det).
Den norske forskeren Morten Søby har snakket varmt om at mennesket muligens står foran et radikalt sprang i sin evolusjon ved at protesene får større betydning. Hele den virtuelle virkeligheten kan betraktes som en avansert sansemessig og intellektuell protese som gjør at mennesket kan fullende sine organer. Vi blir cyborgere, en blanding av menneske og maskin. Vi beveger oss kanskje fra en «humanistisk» fase av historien og inn i en ny «posthuman» fase eller tilstand hvor menneske og maskin kobles sammen (eller inngår en symbiose). Det arbeides som kjent med muligheten for å implantere programvare i menneskets hjerne.
Jeg tror forfattere bør ta disse problemstillingene på alvor. Det virker kanskje litt lattervekkende når man ser folk stå der med disse hjelmene og hanskene, men det virket sikkert komisk når noen holdt et telefonrør til øret første gangen også.


Identitet, en annen måte å skildre mennesket på

Jeg er allikevel mer opptatt av de ansatsene man ser til en ny måte å karakterisere mennesket på. På et overflatisk plan kunne jeg si at der 1800-tallsromanen (og en mengde samtidsromaner) skildrer mennesker gjennom lange beskrivelser av utseende o.l., karakteriserer dagens forfattere personene gjennom en liste. I f.eks. Microserfs presenterer Douglas Coupland sine personer ved å liste opp deres sju drømmekategorier hvis livet deres var et Jeopardy-spill. Jeg har ingen problemer med å danne meg et - til og med svært «levende» - bilde av romanens mennesker ut fra disse opplysningene. I High Fidelity (1995) beskriver Nick Hornby personene ved å la dem lage et lydbånd med favorittlåtene sine. Informasjon, listet opp, erstatter konvensjonell karakteristikk.
Enda mer interessant er spørsmålet om hva som skjer med synet på menneskets identitet ut fra en filosofisk forståelsesmodell basert på informasjonsteknologien. Lar kanskje mennesket seg best forstå som et nettverk? Howard Rheingold mener at kommunikasjonsteknologien rett og slett har forandret den menneskelige psykologi. Vi har et veldig, skjult potensiale. Den virtuelle virkeligheten synes å gi mennesket sjansen til å operere i tid og rom på en ny måte, hvilket også innebærer muligheten til å skape seg én eller flere nye personligheter. (Jfr. reklamen der en ung gutt tror seg å kommunisere via skjerm med en vakker pike, mens bildet avslører at personen i den andre enden er en gammel dame.) Man kan for en stund både endre kjønn og alder, rase, nasjonalitet og yrke, så å si leve parallelle liv. Det finnes eksempler på folk som ikke bare har skiftet kjønn, men gjort et «dobbelt-agent»-kjønnsskifte: en kvinne gir seg ut for å være en mann som later som han er en kvinne. Du kan til og med lage deg en representasjon, en såkalt avatar. Spørsmålet er i hvilken grad disse erfaringene påvirker menneskeskildringen i skjønnlitteraturen, om mennesket f.eks. vil bli fremstilt mer som et stadig nykonstruert subjekt, i tillegg mindre «kroppslig» enn før.
Jeg aner konturene av en ny mennesketype. Det dreier seg om en ny tenkemåte. Du kan være deg selv, eller en annen. Du kan så å si forfatte, finne opp ditt eget liv, din egen personlighet. Sherry Turkle har arbeidet mye med disse spørsmålene. I boken Life On the Screen (1995) hevder hun at datamaskiner ikke bare forandrer våre liv, men også våre selv. For Turkle er ordet «simulere» viktig. Før ble computeren betraktet utelukkende ut fra ordet kalkulere, mens computeren nå står i sentrum for å simulere, navigere, interagere. På samme måte har aksenten i det vi lærer i skolen, blitt flyttet fra programmering til det å kunne manipulere det simulerte, det etterlignede. Vi lever i en kultur som består i å late som. (Jfr. den kjente serien med Sim-spill, Sim-City o.l.) Dermed begynner grensene mellom det virkelige og det virtuelle å erodere.
En annen viktig tanke hviler på vindu-metaforen. Med de nye programvarene kan vi ha flere «vinduer» (windows) åpne på skjermen samtidig. Disse vinduene tillater oss å være i flere kontekster på samme tid. Selvet blir desentrert og eksisterer i mange verdener; ergo kan det spille flere roller, simultant.
Sherry Turkle har vært særlig opptatt av de såkalte MUD'ene (Multi-User Dungeons (evt. Domains), et slags rollespill beslektet med IRC, og som man får tilgang til via nettet). Forskere mener MUD'enes røtter og appell ligger i den delen av den menneskelige naturen som gleder seg over fortellinger og å leke «vi later som om». Anonymiteten i en MUD gir folk uansett sjansen til å uttrykke multiple og ofte uutforskede aspekter av selvet. Spillerne skaper ikke bare teksten, men seg selv - delvis også gjennom valget av originale alias, kalt «nicknames» (ofte en liten historie alene). Jeg kan delta i flere MUD'er samtidig, jeg kan så å si opptre synkront med ulike identiteter - som om jeg levde parallelle liv. På skjermen skjer dette i ulike «vinduer». Vinduene blir slik en metafor for selvet som mangfoldig. Også konstruksjonen av en persons «hjemmeside» (websted), spesielt om man bruker såkalte «frames» i layouten, speiler denne muligheten. Det bør legges til at Turkle tror man kan være «multiple» og like fullt sammenhengende. Istedenfor å tale om ekstremer som et enhetlig selv og et (sykt) multippelt selv, bør vi tale om et fleksibelt selv.
Mange av synspunktene antydet over møter sterk kritikk. Man minner om at et ukroppslig liv bare er et halvt liv. (Andre hevder dette som cyberkulturens mest spennende side: frigjøringen av kroppen.) Så mye simulering kan ødelegge muligheten for det autentiske, det ekte liv. Det advares mot tapet av direkte kjennskap til verden. Å elske med fjerne partnere, å reise uten risiko, uten å gå ut døren - kan det være like skadelig som behagelig? (Vi skal allikevel huske på at det utvikles en stadig bedre «taktilitet» i VR som vil kreve en ny diskusjon om sansehierarkiet, om kroppens rolle.) Og hva skjer hvis man opererer med tilstrekkelig mange identiteter - vil det «virkelige» subjektet (personligheten) implodere i sin mangfoldighet?
Uansett: Også disse tankene får oss til å besinne oss, til å reflektere. Hva vil det si å være et menneske? Hva er egentlig identitet?


3. Rollespillet, en ny måte å fantasere på

IT-kulturen har ført til en renessanse for fortellingen, og da tenker jeg ikke bare på det mylderet av anekdoter, «tech fables» og «net tales», samt en slags kjedebrev-historier, som florerer i IT-miljøet. Jeg tenker på den fortellingen som blir skapt i MUD'ene. «Narrative is the stuff of which MUDworlds are made,» skriver Rheingold. Ofte er deltakerne så engasjert i «diktningen» - ethvert objekt, fra personer til stoler, må ha en beskrivelse - at de har vanskeligheter med å få tid til å leve i «det virkelige livet». De første MUD'ene var inspirert av såkalte «adventure games» (særlig «Dungeons and dragons»), men etter hvert så brukerne mer på seg selv som deltakere i et fellesskap enn i et spill; kommunikasjonen ble viktigere enn konkurransen. Dersom man går inn og kikker på noen av de MUD'ene som finnes, blir man slått av hvordan computeren, ved sin oppfordring om simulering (om å simulere liv, hvis man vil), har ført et element av teater inn i fiksjonen, men enda mer av hvor sterkt visse fortellertradisjoner og myter preger atmosfæren i historiene.
For en som kjenner til MUD-universet kan det ikke forbause at J.R.R. Tolkien og hans Ringenes herre i 1997 ble kåret til århundrets beste bok i en avstemning blant 25 000 engelske lesere, i regi av Waterstone's Booksellers og Channel 4. Denne boken, med sine mytiske historier, har alltid stått sentralt blant de menneskene som har utviklet de siste tiårenes hardware og software (jfr. et fantastisk og medrivende arkadespill som Zelda, lagd for Nintendo). Tolkien er blitt en del av computeruniverset, han har nær sagt gått inn i CMCs blodsystem.
I tillegg til å si at de mytisk-arkaiske strukturene og lek-elementet i fortellingen styrkes gjennom de nye digitale mediene, ser jeg også en tendens til at menneskets, gjerne hovedpersonens, særhet blir aksentuert. En oppfinnelse som Internett gjør kort sagt det eksentriske mennesket mer synlig. (Ofte understrekes også det lokale på bekostning av det globale.) Gjennom hjemmesider kan enhver plutselig gjøre sine skjulte tanker tilgjengelige for alle. Jeg har alltid trodd at intet menneskelig skulle være meg fremmed, men når jeg besøker tilfeldige «sites» på nettet; finner jeg fort ut at folk er interesserte i emner, har hobbyer, jeg ikke ante eksisterte. Dette skyldes selvfølgelig også at de som er mest aktive på WWW i dag, er outsidere i utgangspunktet, de er mer opptatt av det kuriøse og kultfenomener enn av hovedstrømninger. Iallfall hittil har Internett vært et medium for populærkultur heller enn finkultur. Det er ikke tall på de sidene som er generert av serier som Star Trek og X-files. (Det pågår en kontinuerlig «krig» mellom ulike fraksjoner om de mest hårsplittende detaljer.)
Kanskje kan også IRC-gruppene vitalisere dialog-elementet i en roman, i og med at det kreves kjapphet og vidd, ofte kreativitet, for å henge med i den mangestemmige og synkrone «samtalen».
Et av de viktigste aspektene ved Internett-fortellingen, er en stadig større komprimering. Fortellinger, opplysninger, fortettes. Substantivene dominerer. William Gibson uttalte i et intervju at han kunne ha lyst til å skrive en roman uten verb. Ettersom en hjemmeside ofte er et forsøk på å samle hele verden på et knøttlite plan, blir presentasjonen preget av at nøye utvalge data, detaljer, kunnskapsbrokker, får stå alene. Historier skapes ved at de løsrevne detaljene kjedes sammen. Dette kan få en til å spekulere om hvorvidt man vil utvikle en ny romanestetikk basert mer på lister (jfr. det jeg skrev ovenfor om karakteristikk). Et fast innslag i hjemmesidens «diskurs», er en liste over ting man liker, pluss en liste med lenker til andre (favoritt)steder.
Det har skjedd noe med fortellingens tekstur. Setningene eller uttrykkene er mer informasjonsmettet, mer fylt av «ladede» detaljer, fakta. Hvert ord skal ideelt sett kunne skape en forgrening, inneholde en lenkemulighet. Med en vri på Milan Kundera kunne man vise til tilværelsens uutholdelige tetthet og si at dette ikke er noe annet enn en mimesis av verden. (Et eksempel på informasjonstetthet er foregrepet i Thomas Pynchons romaner.) Mer og mer av fiksjonens fullførelse overlates til leseren. De syntetiske slutningene, på grunnlag av de løsrevne detaljene, foretas i leserens hode.
På sett og vis ligger computerfortellingen nærmere eventyret enn den tradisjonelle realisme, hvor et helt maskineri av skildringer er satt i sving for å fabrikkere en illusjon av virkelighet. På samme måte som i et eventyr blir veldige mengder med informasjon kommunisert på svært liten plass, ved hjelp av få ord.


4. Språket, en ny måte å skrive på

Den nye teknologien gjør selvfølgelig også noe med språket. Vokabularet utvides hver dag, og nasjoner som ønsker å oversette tekniske termer, kan få mye å gjøre. (Hvordan skal vi oversette «web view» til norsk?) Språket som utvikles i informatikk-kretsene byr dessuten på en mengde sjargong og akronymer. Spesielt chat-miljøet tyr ofte, av praktiske hensyn, til spesialtegn og forkortelser (f.eks. betyr BTW «by the way», CUL8R er «see you later», IRL er «in real life», F2F er «face to face»).
Også skriftens ytre uttrykk kan virke annerledes, ikke minst takket være «smileys», små ikoner skapt av parenteser, kolon, tankestreker etc. (sammenstillingen &:-) forteller f.eks. at man har krøllet hår). Om to år er kanskje akkurat disse uttrykkene borte, men man kan være sikker på at IT-miljøet alltid vil oppfinne særegne tegn.
Det er mulig å iaktta konsekvenser av computerens trykk alt på det ytre planet i noen av dagens prosabøker, i layouten. Man deler inn teksten i vinduer (frames), bruker smileys og forkortelser - i Microserfs skriver Douglas Coupland et helt kapittel ved hjelp av forkortelser. I den første romanen sin, Generasjon X (1991), opererer Coupland med rammetekster (definisjoner etc.) og en slags «click-art». Også den mest tidstypiske av alle norske boktitler de siste årene, John Erik Rileys Ikoner i et vindu (1995), signaliserer noe om denne innflytelsen. Det samme skimtes i Harddisken 7 dage i 90'erne (1996) av den danske forfatteren Gordon Inc.
Det gjøres stadig forsøk på å få computere til å generere tekst. Man anvender software som skaper historier - enten ved å hente elementer fra allerede eksisterende tekster, eller ved å bruke ordbøker og regler for setningskonstruksjon. Det første kan minne om en «cut-up»-teknikk, det andre gir assosiasjoner til tekster skapt av fremmede former for intelligens. Jeg kan ikke se at noen av disse eksperimentene, hittil, er av noen betydning.
Jeg finner det mer interessant å spørre om vi forandrer måten å snakke på, skrive på, rett og slett ved å leve og puste i en virkelighet så gjennomsyret av digital teknologi som vår. Får det følger for språkets dypere lag? Jeg tror det. Når vi lever i et samfunn som er overinformert og fullt av trivia, speiles det også i setningene. En datadominert hverdag - den binære verden - lar oss sveve mellom to ytterligheter. Språklig forgrening og språklig reduksjonisme. På den ene siden gir den oss korte kommandolignende setninger vi skal svare ja eller nei på (en språklig reduksjonisme). På den andre siden gir den oss lange, innholdsløse ordgyterier uten begynnelse og slutt (en form for språklig entropi). Mot dette kan forfattere reagere på ulike måter. Vi kan skrive korte, allikevel «bunnløse» eller tvetydige setninger. Eller vi kan flette inn stadig flere apposisjoner og bisetninger, pluss parenteser, på en alternativ, «kreativ» måte (som en slags overskridelse av Marcel Proust og Claude Simon). Eller vi kan skrive lange setninger som ikke går opp, med sprang og hull, med ulogiske sammenhenger og mangel på struktur, som en sabotasje eller motvekt til den binære verdens velstrukturerte og «logiske» resonnementer. Om noen er redd for at nasjonale språk (som det norske) skal dø ut, bør man entre denne arenaen hvor et internasjonalisert computergenerert språktrykk hersker, og ta opp kampen der.
Når det gjelder skriften: Istedenfor å se dagens medierevolusjon som en trussel, går det an å se computeren som et medium for en videreføring, en flerdimensjonell utvidelse av skriftkulturen. Computeren er simpelthen et nytt rom for skriften, som Jay David Bolter viser i Writing Space (1991), et rom hvor også en ny «bildeskrift» er mulig. Elektronisk skrift ligner kanskje mer på hieroglyfer enn på ren alfabetisk skrift. Noen snakker til og med om en «skriftliggjørelse av bildet». For første gang i historien kan vi representere tekst, bilde og lyd i én og samme skriftbaserte uttrykksform. Skriftkulturen står ikke foran sin død, men foran en ny triumf. Den særlige informasjonelle notasjonen, sekvensene av binære tegn, har en mer universell egenskap enn den alfabetiske skrift. (Niels Ole Finnemann gir i Tanke, sprog og maskine (1994) en avansert analyse av computerens mulighet til å kunne representere all slags viten i det moderne samfunnet i én og samme symbolske uttrykksform.)
En parentes: Det har tross alt oppstått en boom for det skrevne ord i og med Internett. MUD'ene og IRC-gruppene er en kultur som utelukkende eksisterer i tekst. Mange unge tilbringer i dag timer for å formulere seg skriftlig på diverse elektroniske oppslagstavler. Også brevsjangeren er vitalisert i og med e-post. Man skal ikke se bort fra at både skriftkulturen og boksjangeren er i ferd med å bli styrket.


III

Det er ikke spørsmål om hvorvidt forfattere skal skrive cybertekster eller ikke. Noen vil gjøre det - noen gjøre det. Og med hensyn til forlagsbransjen er det ikke bare snakk om at den «elektroniske publiseringen» vil tilta; mange spår en omstrukturering av hele bransjen. Kanskje vil forlag inngå et samarbeid med selskaper innen musikk og film, slik at man får tilgang til andre, sterke distribusjonskanaler. Utviklingen peker mot mer sammensatte bransjer og en annen produksjonsmåte enn typesetting og trykking. Man kan også tenke seg et alternativ som kombinerer forlag og bokhandel. Bøker av veldig begrenset interesse eller bøker som er blitt utilgjengelige, «annonseres» på nettet som et «Print on demand»-tilbud. Du bestiller over nettet og får boken i posten, eller laster den ned selv.


Tekst på skjerm

Mer og mer tekst leses på skjerm. Skjermen er langsomt i ferd med å erstatte boksiden. Det nytter ikke lenger å argumentere med at «skjermtekster» ikke er mobile og praktisk håndterlige nok, at de ikke kan taes med i sengen; det har alt lenge eksistert ulike modeller av «readman». Snart leses flere dokumenter pr. dag på skjerm enn på papir.
Det er allikevel mange typer tekst på skjerm jeg ikke vil kalle for cybertekst:
1. CD-ROM. I dag viser særlig CD-ROM-fenomenet at noe holder på å skje i forlagsbransjen; man beveger seg mot det elektroniske multimediaproduktet. Men man kan også utelukkende fylle en slik liten disk med tekst fra en mengde bøker. Oxford-forlaget Andromeda har f.eks. utgitt «Det klassiske bibliotek» på CD, 2000 klassiske tekster (pris: 550 kr). Fordelen er lav kostnad, spart plass og aller mest: søkemulighetene. Du kan søke på ord og uttrykk i fritekst. (Det er derfor hypertekst-prinsippet er særlig velegnet for referansebøker og encyklopedier.)
2. Online-bibliotek. Tekster fra flere og flere bøker legges ut på nettet. Jeg viser til heroiske websteder som Project Gutenberg og Projekt Runeberg (det siste svensk). Foreløpig vil man, på grunn av opphavsretten, ikke ha nye bøker her, og det er selvfølgelig langt igjen til et eventuelt «verdensbibliotek», et sted på nettet hvor du kan finne, la oss si, alle bøker fra alle land utgitt før 1900. (Det vil ikke minst kreve en enorm samordning.) Styrken i slike prosjekter ligger i å gjøre bøker som ikke lenger lar seg skaffe, tilgjengelige. (Pluss selvsagt søkemuligheten.)
3. Alternativ lansering. I dag ser vi at forfattere legger ut smakebiter fra nye bøker på nettet. (Noen legger etter hvert ut hele boken.) Dette fungerer nærmest som reklame. Interaktiviteten begrenser seg til at vi klikker med musen (i beste fall får vi «illustrert» teksten gjennom andre websteder). Kanskje er det en slags «konkurranse» knyttet til oppslaget. Selv om enhver tekst på skjerm skiller seg fra en boksidetekst ved at den i prinsippet lett lar seg manipulere (man kan flytte og forandre den), har ikke en slik tekst de egenskapene jeg tillegger en cybertekst.


De nye cybertekstene

En ekte cybertekst eller hyperfiksjon er en fortelling som tar i bruk de mulighetene hyperteksten gir. Den er konsipert som hypertekst, ikke som bok. I en hypertekst har man, ved hjelp av elektronikk, lagt inn feedback-sløyfer i tekstens informasjon. Poenget er at disse lenkene har et kreativt sikte, at de spiller en rolle i fortellingen. I en hypertekst har i tillegg leseren, eller brukeren, en større betydning enn i en vanlig tekst. Leseren er nær sagt integrert som figur.
Et grensetilfelle, men hvor iallfall det interaktive er ivaretatt, er de såkalte «skriv-videre-romaner». Flere svære romanprosjekter er satt i gang via Internett. I Danmark står f.eks. Svend Aage Madsen bak «Orphus i Oververdnen», et forsøk i regi av hovedbiblioteket i Århus. Madsen skrev selv et «første kapittel» for så å overlate til Internettets brukere å skrive videre. Det går også an å fortsette på «grener» som er forlatt av «hovedhistorien». Resultatet er ikke veldig imponerende. Slike utspaltingsideer er gammelt nytt, egentlig bare en større versjon av Barnetimeboka.
Et annet grensetilfelle - kanskje man skulle kalle det en mutasjon - er diktsamlinger utgitt på CD-ROM (de kunne også tenkes som websteder på nettet), og hvor enkelte av diktene er presentert som multimediesekvenser, inspirert av poesien i et spill som Myst. Man kan da selvfølgelig spørre seg om det fremdeles er dikt, om ikke dikt som tekst og dikt som audiovisuell iscenesetting må være to ulike ting.
Er man nysgjerrig på cybertekster, finnes det en overflod av eksempler på nettet; det er bare å bruke en søkerobot og skrive «hyperfiction». En nysgjerrig leser kunne f.eks. kikke på Juliet Ann Martins websted. De beste, eller viktigste, tekstene er allikevel gitt ut av forlag og fåes kjøpt (riktignok også Online) som programvare på diskett. (Stuart Moulthrops Hegirascope - en litt spesiell variant av hypertekst - ligger dog på WWW.) I tillegg til James Joyce, bør man i dag også være klar over en annen Joyce, Michael Joyce, mannen bak en av de første og mest kjente hyperfiksjonene, Afternoon, A Story (1987), allerede en «klassiker» i den nye elektroniske tradisjonen, karakterisert både som «hypertekstfiksjonenes bestefar, en legende», og «en Odysseen for informasjonsalderen». Den er skrevet ved hjelp av hypertekst-systemet Storyspace og består av 539 lexia (spaces) og 951 links. Man kan «bla» seg gjennom teksten, samtidig som man kan «klikke» på ord (selv om ingen er ord uthevet) som bringer leseren til et annet sted i fiksjonen. Det er flere muligheter enn man først tror. Et ord som ikke har en lenke første gang du leser avsnittet, kan plutselig ta deg til et annet sted når du møter avsnittet igjen. Noen ganger, etter at teksten tilsynelatende har ført deg i en «loop», fortsetter historien allikevel i en ny retning.
Afternoon, A Story er interessant fordi selve innholdet, temaet, dreier seg om hukommelsen, om hvordan man husker - et problem som altså hele tiden aktualiseres gjennom formen, leserens opplevelse av sin egen hukommelse i arbeid. Men hva er målet med en slik tekst? Michael Joyce sier selv i forordet at «the center is all,» og at «the real interaction, if that is possible, is in pursuit of texture».
En annen grunn til at en fiksjon som Afternoon, A Story oppleves som annerledes, er at teksten medfører et slags geometrisk problem; leseren må ha en intuisjon om den romlige strukturen (ulike lag). Kanskje vil disse fiksjonene være mer i slekt med arkitektur enn med tradisjonelle tekster. Ikke for ingenting er Joyces fiksjon blitt beskrevet som en «prosa-skulptur».
Enkelte mener at en slik fiksjon ikke er en fortelling i det hele tatt, bare ulike lesninger. Det hele ligner mer på en lek, et spill. Kanskje burde man kalle Joyces fortelling et «narrativt spill».
Dette fører over til min kritikk. For ved at tekstens rekkefølge i så høy grad blir bestemt av leseren (og av tilfeldigheter) og ikke av forfatteren - selv om forfatteren avgjør hvilke ord og avsnitt som skal være lenkbare - taper vi det som for meg er en fiksjons mål: å skape innsikt, erkjennelse. Litt høytidelig kunne jeg si at man mister muligheten for katharsis-øyeblikket. Tenker vi på en tekst som Hamlet, er det fullt mulig å se den for seg stykket opp i noen hundre fragmenter. Men bare Shakespeare kunne skrevet setningene, de fragmenter som utgjør Hamlet, i den rekkefølgen som gir leseren dette uforlignelige gløttet inn i menneskets natur. Du ville rett og slett ikke fått den erkjennelsen ved å hoppe rundt mellom tekstblokkene på egen hånd (uten å kjenne «fasiten»). Det er bare en stor forfatter som kan bygge biter sammen slik at de akkumulerer til et kunstverk, noe enestående.
Det må også være lov, til slutt her, å minne om at heller ikke multimedia og hypertekst - selv om det er noe nytt - har løst «kjedsomhetens gåte».


Bokens fremtid

Hyperfiksjonen er interessant, den er viktig, og den er kommer for å bli. Den vil fremfor alt utvikle seg til å bli noe annet enn vi ser nå. Etter min oppfatning er det allikevel en ny sjanger, det har lite eller ingenting med romanen å gjøre. Hva så med romanen? Har den utspilt sin rolle? Og hva med romanens tradisjonelle medium: boken? Vil «den gode, gammeldagse boken» dø ut?
Først bør det påpekes at et spørsmål om bokens krise sett fra f.eks. Kenya vil fortone seg som et luksusproblem. I Kenya, og i andre land, har boken etter alt å dømme så å si gått i eksil. Pr. i dag er det verken økonomi eller politisk vilje til å fremme bokproduksjon. Under slike tilstander kan det være en hjelp og en løsning at et internasjonalt computerkyndig og litterært interessert miljø legger ut tekster av forfattere fra disse landene på Internett. Vi bør også merke oss at en forfatter som Wole Soyinka ser svært positivt på Internett, han mener at nettet kan være like viktig for dagens unge nigerianere som brevkursene var for hans generasjon. Soyinka har sammenlignet Internett med guden Isu, som var gud for veikryssene.
Hvorvidt boken er i krise avhenger av hvilke forventninger man har til den. Hvis vi mener boken skal være det ledende mediet - ja, så er boken i krise. Men for en som kan godta at boken tildeles en mer marginal rolle, er det store muligheter for å videreutvikle mediet - og ikke minst romanen.
Den nye teknologien - som altså utvilsomt har utviklet og vil utvikle nye måter å lagre/fremkalle/formidle tekster og fortellinger på - kan komme til å styrke den «gammeldagse» boken. Jeg tror det går an å trekke en parallell til det som skjedde med maleriet rundt århundreskiftet. Da fotografiet kom, og så filmen - senere TV og video - var mange raskt ute med å spå maleriets død. Isteden ble maleriet vitalisert; maleriet som kunstform gikk inn i sin mest revolusjonerende periode noensinne. Det virket som om kunstnere plutselig så muligheter i maleriet som de ikke hadde sett før, at de nærmest ble frigjort. Kanskje vil noe tilsvarende skje med boken. På samme måte som maleriet kan boken - selv om den blir henvist til en nisje - beholde sin vesentlige betydning og leve videre parallelt med nye tekstmedier.
Som forfatter har jeg gjort et valg: Jeg overlater det til andre å utvikle de nye tekstmediene. Personlig vil jeg heller la meg inspirere av disse til å fornye romanen, slik vi finner den i bokform. De fire punktene ovenfor (om form, tema, fortelling og skrift), gjelder for meg som impulser til bok-romanen (jeg ville ikke engang protestere om noen insisterte på å skrive for hånd). For meg er det fortsatt den stadig mer marginaliserte, allikevel sprell levende boken som er utfordringen; det å skulle stimulere leserens skjermløse fantasi. I et samfunn fullt av bilder og skjermer vil det bli et økende behov for å få stimulert den delen av fantasien som er uavhengig av en skjerm. Jeg har tiltro til at ingenting kan danke ut det nettverket av assosiasjoner som skapes, de «lenker» som så å si kobles opp i leserens skalle, av ordene i en godt skrevet roman.
Istedenfor å legge en roman ut på nettet som en hypertekst, vil jeg trekke erfaringene fra nettet og hypertekstene, med sine nye opplevelses- og erkjennelesemuligheter, inn i romanen. Sett fra én vinkel er Forføreren (1993) og Erobreren (1996) et forsøk i så måte. Det går an å inkorporere de viftelignende, flersporede formene man finner i en elektronisk tekst, sprangene fra nivå til nivå, i en roman. Dette burde ikke overraske, for en kime til å tenke slik har lenge vært til stede i vårt århundres litteratur. Selv om hypertekstoppfinnelsen er en nyskaping og noe som peker på aldri før tenkte muligheter, kan man nesten snakke om en foregripelse, en proto-hypertekst, i fiksjoner skrevet av Kurt Vonnegut, Thomas Pynchon, Julio Cortázar (særlig Rayuela). Til og med en gammel bok som I Ching blir av noen betraktet som en forløper til cybertekstene.
I USA har en ny generasjon kommet på banen, forfattere som anser seg som barn eller barnebarn av Thomas Pynchon og John Barth. Disse har vokst opp med datamaskiner - noen har også arbeidet som programmerere - og opererer, helt naturlig, med en stor detaljtetthet i tekstene sine, med «overlessede», oppfinnsomme fiksjoner. Det kan se ut som om de unge forfatterne tenker seg romanene som informasjonssystemer, som en slags programmer som løper over lang tid. De har, for å si det slik, større interesse for forbindelsene mellom ting enn tingene i seg selv. De har en påfallende bevissthet om «lenker» (koblinger). Jeg nevner Richard Powers (født 1957), William Vollmann (født 1959) og David Foster Wallace (født 1962) som representanter for denne nye litterære retningen, som også - la det være sagt - kjennetegnes av et sterkt etisk engasjement.
Den digitale teknologien er ikke primært en fare, men en mulighet for boken. Nye ting skaper som sagt ofte en besinnelse om verdien i det gamle. Derfor vil en oppfinnelse som den elektroniske teksten kunne fremheve bokens særart, det teknologien vil erstatte. Man har sagt at den digitale teknologien gjør oss altfor opptatt av det fjerne, det som er langt unna. Men kanskje vil denne fjernværets teknologi få oss til å oppdage at nærværet har kvaliteter vi ikke forsto. Da vi reiste til månen, liksom for å erobre himmelrommet - hva oppdaget vi da? Vi oppdaget jorden som hang der skjør og blå. Det skapte en ny bevissthet om økologi.
Av og til når jeg klikker rundt i en hypertekst, fortaper underholdningen seg, jeg kjenner et snev av klaustrofobi, jeg opplever det nesten som et mareritt, som å være stengt inne i et hus med mange dører og hvor ingen dører fører ut. På World Wide Web er alt sideordnet. Det behøver ikke, men det kan skape frustrasjon. Det er en grense for hvor mye pluralisme et menneske tåler. Når jeg gjør et informasjonssøk, er det vanskelig, tross en slags rangering av «treffene», å vite hva som er viktig - hva som er skitt og hva som er gull. Jeg møter en parataktisk verden. I likhet med en søkerobot på nettet kan også boken, romanen, betraktes som et sted mennesker kommer for å finne informasjon om informasjonen. Men i motsetning til en søkerobot opererer en roman med et hierarki, forfatteren har vurdert, tatt et standpunkt for visse verdier. Forfatteren har gjort et utvalg, en sammenstilling av nøye utvalgt informasjon, skapt en hypotaktisk verden.
Bokens styrke er å være et sted, et medium, hvor man kan tolke og sette informasjon i sammenheng, så det blir kunnskap, i beste fall erkjennelse. Man leser ikke en bok for å se hva slags informasjon forfatteren har funnet, men for å se hvordan forfatteren håndterer den informasjonen han eller hun har valgt å bruke. Man leser ikke for å finne fakta, men for å finne mening. Eller et bud på mening, et bud på sammenheng - simpelthen en tolkning av tilværelsen. Forfatterens oppgave er å skape et personlig bilde av verden som kan underholde, interessere og stimulere. Boken er et overlegent medium for dypinformasjon (fordypning) og ettertanke (meditasjon). Noe av bokens force ligger paradoksalt nok i at den er et sluttet, avgrenset univers.
Romanens mulighet består i at den - i bokform - i egentlig forstand er software. I og med at informasjon er blitt et verdiskapende element i samfunnet, i mye større grad enn før, burde også boken ha en stor fremtid. De tanker, ideer, fortellinger, man kan legge inn i en skjønnlitterær bok, er plutselig gull verdt, i bokstavelig forstand.
Det er forstemmende når forfattere - til og med forfattere som er vel bevandret i modernismen - ikke ser det potensial for en radikal fornyelse av form som ligger i de nye medier. Og man behøver ikke være teknofreak. På et plan gjelder det noe så elementært, allikevel altavgjørende for en fiksjon, som å finne nye store samlende metaforer for det samfunnet vi lever i - og hele det digitale feltet ligger og venter. Det burde være nok å peke på hva en ikke spesielt computerkyndig forfatter som William Gibson har utrettet - også han i bokform - hvordan hans metaforer, blant annet «cyberspace», allerede er en del av hele den vestlige forestillingsverdenen.
Den største fare for boken, romanen, er at forfatterne i sin skrivemåte ligger så langt etter en mulig ny bevissthet om verden. Vi forteller fremdeles fra a til å som om intet var skjedd. Vi ser ikke at det foregår en revolusjon rundt synet på menneskets identitet, rundt måten å fortelle på, ja, rundt hele skriftbegrepet, språket.


© Jan Kjærstad, 1998.


kjaerstad.gif

Læs også Lars Gustafsson: Penningen och anden

og Knud Vilby: Den digitale test af sproget

se også Jan Kjærstad

Søndag Aften 0498

Må gerne kopieres eller citeres med angivelse af Søndag Aften som kilde.

[Næste artikel]

 



Samlet oversigt over
CulturCronikker 1997-2007





 




arkitektur & design | biblioteker | film | internet | kunst | litteratur | musik | teater & dans

colofon | | links | søg | debat | gæstebog | nyhedsbrev | @ -mail til redaktionen

© 1997- Søndag Aften. All rights reserved.